Oseberg Vikingarv bygger nå den første arkeologiske replikaen av Gokstadskipet, tro i alle detaljer. Det innebærer mange utfordringer, blant annet at spanter og ytterbord skal «sys» sammen ved bruk av granrøtter.
Av Einar Chr. Erlingsen
Kunnskapen om høsting, bearbeiding og bruk av granrøtter var tidligere utbredt i mange miljøer på den nordlige halvkule, og ble delt av både vikinger, amerikanske urinnvånere – og samer. Teknikken ble ikke bare benyttet i skip, men f.eks. også i neverkanoer, sleder og en rekke mindre bruksgjenstander. I dag er kunnskapene stort sett glemt, men finnes fortsatt stykkevis og delt i noen små og spredte miljøer.
Nærmest ved en tilfeldighet ble vår avdelingsleder i Sandefjord, Tore Forsberg, kjent med en amerikaner som har kunnskaper om enkelte urinnvånermiljøer i USA og Canada. Og ikke nok med det; mannen tilbød seg å sponse en reise for å oppsøke noen av disse miljøene. I tillegg fikk Tore litt reisestøtte av Vestfold fylkeskommune/Kulturarv. Stor takk til begge!
Gokstad er annerledes
Tidligere har Stiftelsen Oseberg Vikingarv bygget replikaer av både Osebergskipet og Klåstadskipet. Gokstad skiller seg på mange vis fra disse, både konstruksjons- og materialmessig. Det gjelder ikke minst koblingen mellom skipsbord og spant. I Oseberg (bygget år 820) er dette gjort ved bruk av strimler av hvalbarder. På Klåstad (ca. år 1000) har man benyttet eikeplugger og smidde nagler. Mens det i Gokstad (ca. år 900) altså er benyttet granrøtter. Spantene er knyttet fast til klamper i alle ytterbord fra 2. til og med 8. omfár.
Gjenoppdager fortiden
Tores reise førte ham til Illinois, Wisconsin og Minnesota, samt til Nova Scotia i Canada. Miljøene som benytter seg av granrøtter i kanoproduksjon viste seg nemlig å være både små og spredt. Og Tore oppdaget at de arbeider med problemstillinger som ligner mye på våre; kunnskapene er stort sett glemt og må gjenoppdages gjennom prøving og feiling. Det gjelder også urinnvånerne, hvor tidligere tiders bruk av bjørkenever er erstattet med nyere, billigere og enklere materialer å bruke som lerret og endog plast.
Vikingvenner i Illinois
Underveis fikk Tore uvurderlig hjelp til å kartlegge de miljøene som tross alt finnes. Friends of the Viking Ship holder til i byen Geneva nær Chicago. Styreleder Bjørn Rektorli tilbød både losji og åpnet dørene til Chicago Maritime Museum. Friends of the Viking Ship ivaretar Gokstad-kopien «Viking», som i 1893 ble bygget ved Framnæs i Sandefjord og samme år seilte over Nord-Atlanteren til verdensutstillingen i Chicago. «Viking» ligger i dag i en park i småbyen Genova, og besøkes årlig av tusenvis av skolebarn og andre interesserte. Se også https://vikingship.us
Møte med kanobyggere
I løpet av oppholdet rakk Tore å besøke fire kanobyggere, alle med litt forskjellige erfaringer og metoder for bruk av granrøtter. Den første han besøkte var Ferdy Goode, som bygger kanoer i ojibwe (chipawe)-tradisjonen, den som var vanligst i områdene rundt The Great Lakes. Han har utforsket gammelt indiansk håndverk i rundt 30 år, og er levende opptatt av indianernes levesett, håndverk og nære kontakt med naturen.
Neste kanobygger var Ray Boessel Jr., som sammen med familien driver et «kano-verft» i Minnesota, hvor de bygger båter i ulike tradisjoner på bestilling. Derfra gikk ferden videre til Marvin Defoe i Wisconsin, som også bygger kanoer av never og granrøtter i ojibwe-tradisjonen. Sistemann som ble besøkt var Todd Labrador på Nova Scotia, som interessant nok bygger i mi`kmaq-tradisjonen. Mi`cmaq-stammen var med stor sannsynlighet den våre vikingforfedre støtte på da de som første europeere kom til Amerika rundt år 1000.
Verdifull lærdom
Det vil føre for langt her å gå i detalj om hva Tore lærte av de nevnte kanobyggerne. I stedet vil Oseberg Vikingarv utgi en mer detaljert rapport på norsk og engelsk. Noen hovedpunkter kan vi imidlertid ta med her:
- Røtter bør fortrinnsvis høstes på fuktig mosegrunn.
- Runde, barkede og usplittede røtter vil antagelig egne seg best til skipsbruk.
- Høsting bør skje fra rotas tykkende.
- Ferske røtter er ideelle å surre med, men røtter kan også oppbevares i lengre tid i tørr tilstand, forutsatt at de først er barket. Deretter må de bløtlegges – men ikke for lenge.
Tores rapport vil antagelig foreligge i trykket stand innen årsskiftet.
Interessant! Jeg har vært fascinert av neverkanoer siden 70-tallet, og i 2018 var jeg på kurs i neverkanobygging med Eric Simula ei uke på North House Folk School i Minnesota. Men jeg har også tidligere hatt kontakt med David Gidmark og lært om kanobygging etter (w)abnaki-tradisjonen fra det østlige Canada mellom St. Lawrence og Nova Scotia. Det er noe interessant her og det er at til forskjell fra resten av Nord-Amerika helt til vest- og nordkysten som bygger kanoer med en markert avrundet tilbakebøyd baug, så avviker abnaki-folkene (og algonquiner nær abnakiene) ved å bygge kanoer med spiss baugprofil, såkalte «wabanaki chiman» («abnakisk kano»). I tillegg finnes det en gammel baugstil hos algonquiner og østlige ojibways som kalles «old style», med en høyreist lett avrundet baug. Begge profilene ligner mer på norrøne baugprofiler enn på kanobauger forøvrig. David Gidmark, som er av svensk herkomst, hadde lagt merke til dette og har fundert på om det kan ha en sammenheng med norrøne besøk i dette området for 1000 år siden. Det har slått meg også hvor lik disse gamle baugprofilene på abnakienes og algonquinenes kanoer er både småbåter (robåter) og skip fra vikingtida. Tilfeldig eller bare søkt? Det eksisterer i allefall en teoretisk mulighet.