Fra sau til seil

En rapport om rekonstruksjonen av seilet til Saga Oseberg

Seil fra Osebergfunnet? Hentet fra boka «Osebergfunnet, bind 4»
Hentet fra boka «Osebergfunnet, bind 4»

 

Ut fra hva vi i dag vet, kom seilet sent til Skandinavia. Nettopp Osebergskipet, bygget i år 820, er det første seilskipet vi kjenner fra vår del av verden. Dette er en stor gåte, i en kultur som alltid må ha vært maritim. Skipet var selve forutsetningen for vikingtiden. Uten det ville man likevel ikke ha kommet langt, uansett hvor sjødyktige farkoster man bygget. Langferdene til Island, Grønland og Amerika ville ha vært utenkelige uten seilet. Da er det et paradoks at nettopp seilet er den delen av skipet vi vet minst om.

Dette skyldes mange ting, ikke minst tidens tann. Et lite fragment av vevet ull påsydd tauverk nettopp fra Osebergfunnet kan ha vært rester av et seil, men sikre er vi ikke. Enda mindre vet vi om hvordan vikingenes seil har vært utformet; også her er kildene få og vanskelige å tyde.

Her er med andre ord stort rom for tolkning – og ikke minst, for eksperimentering. Både hva angår materialbruk, impregnering, form og farger. Å søke svar på noen av vikingtidens gåter er en viktig del av arbeidet i Stiftelsen Oseberg Vikingarv. Det er derfor med stor tilfredshet at vi nå kan publisere denne rapporten om erfaringene fra arbeidet med ”Saga Oseberg”s seil. I den forbindelse vil jeg gjerne rette en varm takk til våre dyktige vevere med Elle Bjønness i spissen, samt til Oseberg Båtlags Rigg- og Ullseilgruppe under ledelse av Nina Killie Øydin.

 

FORBEREDELSER

Christina Blomèn og Hans Gunnar Pedersen var i miljøet rundt planleggingen av byggingen av en arkeologisk kopi av Osebergskipet, da de fikk ideen om et ullseil til skipet. Dette var sommeren 2008, og samme høst dro de til Vikingeskibsmuseet i Roskilde, for å se og lære hva man der har gjort. Senere fikk Christina kontakt med sauebonden Preben Fossaas, som driver med rendyrking av den gamle norske spælsauen på sin gård i Våle i Vestfold.  Gjennom Fossaas kom Per Hoelfeldt Lund inn i bildet. Lund har drevet spinneri i Grimstad i 60 år, og er blant de ledende i Norden på spinning av ull fra spælsau. Han hadde allerede et samarbeid med Amy Lightfoot (som hadde vevet et ullseil før) og Roskilde, og utarbeidet da tråden til seilet. Renningstråden, som er litt tynnere enn innslagstråden, har mest overull, mens innslagstråden har mest underull.

Høsten 2010 var garnet ferdig og vevingen kunne begynne, takket være en generøs gave på én million kroner fra Sparebankstiftelsen DNB.

 

RAPPORT OM VEVINGEN                                  

Elle Bjønness

Jeg heter Elle Bjønness og er fra Hvasser på Tjøme i Vestfold. Jeg har vevutdannelse fra Frøken Elsters private vevskole i Oslo og Kunst- og Håndverksskolen i Bergen.

Jeg har jobbet med veving av møbelstoffer og bekledningsstoffer, drevet vevbutikk på Majorstua i Oslo i samarbeid med andre vevere og jobbet som vevansvarlig for en ASVO-bedrift i Andebu.

Jeg begynte i dette prosjektet i juni 2010 som ansvarlig for å veve seil til den arkeologiske replikaen av Osebergskipet, senere kalt Saga Oseberg.

Idéen til utforming av seilet og planleggingen var gjort av Christina Blomèn og Hans Gunnar Pedersen i samarbeid med Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark. Mens jeg ventet på garnet som var til spinning hos Per Hoelfeldt Lund i Grimstad, var jeg på skipsbyggeplassen på Lindahlplan i Tønsberg og vevde på oppstadvev. Det er funnet oppstadvev i vikinggraver, og å veve seil på oppstadvev er blitt gjort i Roskilde. Dette seilet er mye mindre. Det ville tatt ca. 5 årsverk å veve seilet til det nye Osebergskipet oppstadvev. Derfor besluttet jeg å veve på flatvev for å få seilet ferdig til sjøsettingen i 2012.

Garnet kom i oktober 2010, og i mellomtiden hadde vi skaffet oss 2 flatvever som begge ble satt inn på Oseberg Quality Hotel ved siden av vikingverftet i Tønsberg. Én vev sto i foajéen, slik at publikum kunne følge prosessen. Den andre sto i Stiftelsens prosjektkontor på hotellet der jeg kunne veve i fred. Det ble ofte mer snakk med publikum enn effektiv veving da jeg satt i foajéen. Det ble i alt brukt ca. 1800 timer på vevjobben.

Elle Bjønness i veven. (Foto: Nina Killie Øydvin)
Elle Bjønness i veven. (Foto: Nina Killie Øydvin)

Garn fra spælsau har mye mer tvinn enn annet garn jeg har jobbet med og ble en stor utfordring. Garnet har 400 tvinn pr. meter mot normalt vevgarn som har 200.

Tvinnen gjorde at det måtte være stramme tråder under renningsprosessen. Garnet er lite fleksibelt og stivt og skjærer seg gjennom både hud og hansker mens renningen pågår. Det gikk med utallige ruller plaster og hansker for å få laget en renning.

Jeg laget til sammen 6 renninger på ca. 40 meter hver. Hadde litt hjelp fra 3 andre vevere som fikk prøve seg. Jeg vevde selv ca. 80% av de drøye 240 løpemeterne med stoff i 64 cm bredde. Da ble det til slutt 6 ruller stoff à ca. 40 meter.

Nærbilde av seilduken med søm og hull til revelisse. (Foto: Nina Killie Øydvin)
Nærbilde av seilduken med søm og hull til revelisse. (Foto: Nina Killie Øydvin)

Som bindingsmønster er det brukt kypert 2-2, som er samme teknikk som er brukt i dongeristoff. Det er 14 tråder pr. cm i renningen og 8 tråder pr. cm i innslaget.

Etterbehandlingen av stoffet besto i å skylle i lunkent vann og henge det fritt til tørking.

Det ble ubetydelig lite krymping av denne behandlingen, under 5%. Til denne jobben lånte vi kar og lokaler hos ASVO Nøtterøy.

Da det var klart for sammensying, ble det startet en gruppe frivillige som fikk navnet Seilgruppa, senere Rigg -og Ullseilgruppa. De skulle sy sammen seilet under kyndig veiledning av seilmaker Frode Bjøru fra Gjøa. Fra da av var videre ansvar for ullseilet lagt under denne gruppen og mitt ansvar var over.

Denne jobben har vært veldig utfordrende og spennende for meg som vever og jeg har fått enormt stor respekt for vikingenes håndverkskunnskaper.

Nyvaskede seilbaner henger til tørk (Foto: Åse Christophersen)
Nyvaskede seilbaner henger til tørk (Foto: Åse Christophersen)

 

SAMMENSYING AV VEVBANENE TIL SEIL

Nina Killie Øydvin

 

Da formen på seilet var bestemt (det var et samarbeid mellom Oseberg Vikingarv og Roskilde) og banene skulle syes sammen, måtte det skaffes profesjonell hjelp utenfra. Seilmaker Frode Bjøru fra Gjøa kom til Tønsberg høsten 2011 for å lede dette arbeidet. En gjeng frivillige fra forskjellige grupper under stiftelsen stilte til dugnad. Det var 16 baner i bredden som ble sydd sammen, pluss 4 søft. Seilet ble ca 82m2 stort. Under kyndig veiledning av Frode, sydde vi sammen alle banene, og lærte å lage revelisser og hull til disse. Når tauverket rundt hele seilet (liket) skulle syes på, ble seilet sendt til Frodes verksted på Gjøa, og han gjorde jobben der.

Seilet syes sammen. Christina Blomèn, Tone Høiskar og Elle Bjønness (Foto: Nina Killie Øydvin)
Seilet syes sammen. Christina Blomèn, Tone Høiskar og Elle Bjønness (Foto: Nina Killie Øydvin)

 

Elle Bjønness, Frode Bjøru og Christina Blomèn (Foto: Nina Killie Øydvin)
Elle Bjønness, Frode Bjøru og Christina Blomèn (Foto: Nina Killie Øydvin)

 

Seilet ble brukt i 2 sesonger før vi impregnerte det i juni 2014 og da hadde vi eksperimentert i et års tid.

  

ERFARINGER MED BRUK AV SEILET

Unni Ottosen

 

Saga Oseberg heiser seilet for første gang i 26/8 2012. (Foto: Jørgen Kirsebom)
Saga Oseberg heiser seilet for første gang i 26/8 2012. (Foto: Jørgen Kirsebom)

Det var en stor opplevelse å få være med å heise seilet på Saga Oseberg første gangen den 26.august 2012.

 

Ting vi var engstelige for med seilet:

  1. Vekta på seilet

Et ullseil vil naturlig nok bli ganske tungt. Seilet med revelisser og lik veide ca. 110 kilo.

Seilet er fastbundet på råa, så ved seilheis blir både råa og seilet heist opp. Det må 10-12 personer til for å heise seilet, men det har aldri vært noe problem.

 

  1. Luftgjennomstrømning

Vi brukte seilet i to år uten noen form for impregnering. Kun sauenes egen lanolin var i ulla. Etter to år merket vi at litt for mye luft trakk gjennom seilet. Da var også mannskapet på Saga Oseberg blitt dyktigere til å seile og kravene ble større.

Seilet ble impregnert 24. juni 2014. Det ble brukt innvollsfett fra sau tilsatt 4 prosent tjære. Blandingen ble varmet opp og smurt jevnt på i flytende form. Dette ble meget vellykket og seilet fikk bedret egenskaper. Vi vurderer fortløpende når det er behov for å gjenta denne behandlingen – kanskje hvert 5.år ?

Erfaringene fra fargings- og impregneringstestene kommer som separat rapport.

 

  1. Ville seilet holde fasthet og fasong ?

Vi var spente på om seilet ville holde fastheten og fasongen etter bruk. Det har det gjort helt perfekt. Antagelig er banene og sammensyingen en medvirkende grunn til det, i tillegg naturligvis til den faste og jevne veven.

Vi har oppdaget at sømhullene mellom banene har vært utspilte i hardseilas, men det har trukket seg tilbake og seilet har beholdt sin fasong.

 

  1. Respekt

Sagas høvedsmenn og Båtlaget har stor respekt for seilet og dets kvalitet. Ingen tråkker på seilet, og det er enighet om aldri å pakke sammen et vått seil etter en seilas.

Fra folk med erfaring fra andre viking/råseilsmiljøer (Roskilde og Fosen) har vi fått ros og anerkjennelse for seilet på Saga Oseberg.

 

Last ned som PDF: Fra sau til seil

Dette innlegget er også tilgjengelig på %s.

Verified by MonsterInsights