Vi har helt fra begynnelsen av vært bevisste på at vi ikke bare ønsker å bygge en kopi av Osebergskipet. Målet vårt har vært å bygge en rekonstruksjon som er nøyaktig ned til minste detalj, og samtidig få fram ny viten om hvordan originalen ble bygget.
Av Thomas Finderup
Ettersom Osebergskipet er bevart nesten 100% gir det oss en helt unik mulighet til å lære mer om vikingenes håndverksmessige kunnskaper, materialkunnskap, konstruksjonsmetoder og verktøy.
Osebergfunnet er fantastisk flott publisert i et firebindsverk utgitt i forrige århundre, og skipet selv utstilt på Vikingskipshuset i Oslo. Likevel har vi som håndverkere utallige spørsmål som vi må finne svarene på for å bygge en nøyaktig rekonstruksjon av skipet, en rekonstruksjon som på alle måter skal komme tett inn på originalen. Det gjelder: formgivning, konstruksjon, materialer, verktøyspor, detaljene, skipets uttrykk.
Ved å ”finlese” skipet med et slikt utgangspunkt forventer vi også å komme nærmere inn på de håndverkerne som sto for byggingen for snart 1200 år siden. Det opplever man ikke minst når man oppdager små feil og uregelmessigheter. Her kan man som håndverker nesten høre datidens båtbygger banne!
Dermed blir vi også bedre i stand til å besvare spørsmål som: hvor mange håndverkere var i sving? Hadde de hastverk? Hvor mange forskjellige typer verktøy brukte de – o.s.v.
Vikingskipshuset
Forutsetning for å oppnå denne vår høye målsetting er at vi har adgang til originalskipet. Kulturhistorisk Museum (KHM) og Vikingskipshuset har i så måte vært fantastisk imøtekommende overfor oss fra første dag.
Det startet med et tett samarbeid om en ny rekonstruksjon av skipets form. Deretter fikk vi adgang til skipet og magasinene med de originale delene som ikke er montert på skipet på grunn av for dårlig bevaringstilstand. Disse ble oppmålt og tegnet og senere rekonstruert svært nøyaktig.
Det er blitt utallige besøk til Osebergskipet (se fig. 1 og 2). Her har alle involverte håndverkere deltatt i avfotografering og oppmåling.
Det har vært viktig at alle på denne måten har kommet ”under huden” på skipet og har fått en klar fornemmelse av hva det er som skaper helhetsinntrykket av skipet. Her tenker vi på slike ting som regelmessighet i konstruksjonsdetaljer eller mangel på dette, verktøyspor, nøyaktighet i sammenføyninger,
detaljer o.s.v.
Materialene
Osebergskipets avanserte design viser at det er et resultat av mange hundre års erfaringer og tradisjon. Det finnes fortsatt ingen beregningsmetode som er mer nøyaktig enn nettopp erfaringer og tradisjon.
Hvis man forsøker å beregne seg fram til dimensjoneringen av Osebergskipet ville det kreve langt større dimensjoner på tømmeret. Bare gjennom mange århundrers båtbyggertradisjoner kam man erfare seg frem til denne lette og meget smidige konstruksjonen, et skip som ikke behøver å kjempe mot havets enorme krefter, men som en klok bokser bøyer unna og danser gjennom bølgene. Et vikingskip kunne godt ha sagt som bokseren Muhammed Ali: ”I dance like a butterfly and sting
like i bee.”
Når vi skal bygge en rekonstruksjon vet vi ikke hvilke detaljer som er viktige for at skipet skal tåle møtet med naturens krefter. Ja, selv ikke vikingene våget å endre vesentlig på konstruksjonen, de holdt seg til tradisjonene for å være på sikker grunn.
Vi har derfor lagt stor vekt på å studere vikingenes materialvalg. Det startet med undersøkelse av skipets stevner og kjøl. Disse ble gjennomgått meter for meter. I disse undersøkelsene inngikk studier i plassering i stammen, fiberretning, kvister og veksthastighet.
Ut fra disse resultatene laget vi så en skisse over hvordan trærne kan ha sett ut den gang de fortsatt sto i skogen.
Kjølen
Originalkjølen ble oppmålt og beskrevet meter for meter før vi dro til skogs for å finne det rette emnet.
Den nesten 15 meter lange originalkjølen virker god nok etter våre normer for materialer, men heller ikke mer. Den har en del kvist, og margen er noe uryddig ved forreste stevnskar (se fig. 3).
Til tross for at vi ikke trengte spesielt høy kvalitet for å etterligne originalkjølen var emnet ikke helt enkelt å finne. Bare det at den skal være 15 meter lang gjør dette litt vanskelig. Eiketrær har bare svært sjelden en 15 meter lang stamme uten store grener (fig. 4). På originalen ser vi at de første større kvistene kommer etter 8 meter.
Etter lang tids leting i Danmark og Norge falt valget på et norsk eiketre som vi fikk i gave av Jarlsberg Hovedgård.
Det neste som måtte tas stilling til var hvordan vi skulle hente kjølen vår ut av stammen. Her gjelder det å være seg bevisst at jernsømmene som skal bankes inn i kjølen kommer på tvers av speilet. Dersom man ikke gjør dette er det fare for at kjølen sprekker mellom sømmene. Det gjelder derfor å plassere kjølen slik at margen ligger litt under midten av kjølens tverrsnitt (fig. 5). På denne måten blir eiketreets margstråler liggende parallelt med overflaten i den T-formede kjølen. Det ser ut til at vikingene har forsøkt en slik plassering i originalskipet, men ikke helt har fått det til de siste meterne fremme i skipet.
Også vi fikk de samme problemene ettersom kjølen sett fra siden må bues oppover for å møte den krumme formen i stevnen. Igjen ser vi at designet har vært svært viktig for dem, slik at andre hensyn har måttet vike (fig. 6).
Stevnene
Stevnene på Osebergskipet er ikke bevart i sin helhet. Av akterstevnen er nederste del helt bevart og øverste del delvis bevart.
Av forstevnen er det kun bevart et stykke. Vi vet derfor ikke hvor stor den har vært. Vi kan bare si at den må ha vært lenger enn den bevarte delen ettersom det ikke var spor etter sammenføyning (fig. 7).
Ingen av stevnstykkene er ideelle til formålet. Fiberretningen følger ikke stevnens krumme omriss (fig. 8). Men igjen: vikingene har sikkert erfart at det har vært godt nok.
Deres ønske om design har gjort det nødvendig å presse materialene til det ytterste.
Våre tegninger, foto og oppmålinger viste oss at vikingene sannsynligvis har brukt meget store
eiketrær med en stor sidegren i riktig vinkel (fig. 9).
Det viste seg å være særdeles vanskelig å finne slike trær. Hele tiden var det noe som ikke stemte. Hvis grenene satt i riktig vinkel var det ofte en råtten gren på den, eller for store sidegrener.
Etter mange dagers vandring i det sjellandske skoger og med stor hjelp av skogsfogd Hans Kolling Andersen lyktes det endelig å finne fire mulige emner.
Kun to av dem viste seg å holde mål og kvalitet.
Emnet til akterstevnen var svært likt det som ble brukt på originalen. Hva forstevnen angår er emnet som ble brukt på originalen så dårlig hva fiberretningen angår at det ville være uforsvarlig å etterligne det (fig. 3).
Derfor ble forstevnen vår laget av en stamme som hadde nesten perfekt fiberløp (fig. 10).
Plankene
Osebergskipet har et design som presser tre som materiale til det ytterste (fig. 10). Plankene til skipet er laget av rette stammer. De bredeste plankene er 40 cm brede. For å kunne lage en 40 cm bred planke av et kløvet tre kreves en stamme med en diameter på ca. 120 cm i brysthøyde (fig. 11). Bare kavlen, den nederste delen av et slikt tre, veier nærmere 10 tonn.
I tillegg til at trærne må være svært store skal de også være frie for grener de første åtte meterne, helst være helt runde, uten innvendig råte og vridde fibre.
Hvis stammene ikke lever opp til disse kravene blir resultatet av klyvingen i beste fall plank av dårlig kvalitet, og i verste fall ubrukelige. Særlig kan vridd vekst være ødeleggende (fig. 13).
Når trærne oppfyller samtlige ovennevnte krav kan de klyves i 16 store ”kakestykker”, i sjeldne tilfeller 32 stykker, før bearbeidingen til skipsplank begynner (fig. 14 og 15).
Dersom stammene ikke oppfyller alle disse kravene blir det kanskje bare 8 stykker og følgelig stort svinn. Etter hva vi kjenner til finnes det ingen kilder som forteller noe om denne kløvingsmetoden.
Vikingene med sine flere hundre års erfaringer har sikkert vært mye dyktigere enn oss til dette.
Kanskje brukes metoden fortsatt andre steder i verden? Vi arbeider hele tiden med å forbedre metodene våre for å oppnå en høyere utnyttelsesgrad (fig. 16). Likevel virker det vanskelig å sette opp presise regler for hvordan dette skal gjøres. Ingen stammer er like, så metoden må tilpasses hver enkelt stamme.
Den endelige dimensjoneringen av plankene bygger på hundrevis av målinger på originalskipet.
Spantene
Spantene krever store eiketrær med lange, like grener som sitter i helt riktig vinkel og er uten store sidegrener (fig. 17). Siden spantene i Osebergskipet er laget av trestykker som når opp til og med meginhufer (10. bordgang – fig. 18 og 19) på begge sider er det særdeles vanskelig å finne slike trær.
Under prosessen med å finne materialer dukker det hele tiden opp spørsmål, som for eksempel hvordan man fraktet treet til byggeplassen. Hugget de trærne til i skogen? Hvordan kunne de felle trærne uten å ødelegge grenene o.s.v.
Klikk her å les mere om spanteplassering av Thomas Finderup.
De tekniske spørsmålene
De neste spørsmålene som dukker opp under byggeprosessen er av mer teknisk art.
Det første var: Hvordan samlet de stevnene? Det virket umiddelbart logisk. De var samlet med en skrålask slik som det var tegnet. Nærmere undersøkelser av originalen viste også at det var benyttet en skrålask, men en meget spesiell sådan. Flatene var ikke rette, men vridd og S-formet (fig. 20).
Dette virker utrolig vrient å utføre for en moderne håndverker. En slik sammenføyning kan ikke lages med sag og høvel, men best med en øks.
Sammenføyningen blir på denne måten både mye sterkere og vakrere. Dette er et godt eksempel på hvordan verktøyet er med på å sette premissene for design og tekniske løsninger.
Da vi først hadde fått øynene opp for denne stevndetaljen bestemte vi oss for å kontrollere også sammenføyningene mellom stevn og lott akterut, mellom kjøl og lott akterut, samt stevn og kjøl forut (lotten er et stykke tre som lager en glidende overgang mellom stevn og kjøl).
Ganske riktig viste det seg at tegningene her var både feil og forenklet. Disse skarene var også S-formet, sett ovenfra (fig. 21).
Skaret som må ha vært i forstevnen er som sagt ikke bevart (fig. 20). Men da vi undersøkte om det
var bevart noe av skaret på originalen, gjorde vi en annen oppdagelse.
De flotte gamle bildene fra utgravningen viste at det ikke var noe bevart av sammenføyningen. Derfor undersøkte vi hvordan stevnen var samlet på skipet slik det fremstår på Vikingskipshuset i dag. Her viste det seg å være en samling mellom nytt og gammelt treverk. En ny sammenføyning var hugget ut av den gamle stevnen for å sammenføye den med den nye toppen (fig. 22).
Vi undersøkte derfor hvor mye som var hugget vekk fra originalstykket og kom frem til cirka 7 cm. I den forbindelse gjorde vi enda en oppdagelse. Det viste seg at treskjærerarbeidet på den delen som var hugget bort ikke ble korrekt gjenskapt på den nye delen av stevnen. Man hadde simpelthen funnet på noe nytt.
På vår forstevn har vi korrigert denne feilen og utført treskjærerarbeidet i samsvar med det originale.
Verktøyspor
Verktøysporene er en meget viktig faktor når man skal lage en rekonstruksjon med samme uttrykk som originalen.
Vi hadde derfor fokus på dette fra første dag. Ja, vi hadde faktisk begynt å interessere oss for dette flere år i forvei. På det tidspunktet var dørken tatt ut av skipet. Der finner man noen av de aller tydeligste verktøysporene (fig. 23). Dørken er grovt tilhugget på undersiden og har tydelige høvelspor på oversiden. Her kunne vi finne øksespor med en lengde på 15 cm.
Verktøysporene på kjølen gir et mindre klart bilde. På den ene siden er den grovt tilhugget, andre steder er den høvlet. Har de forskjellige håndverkerne hatt det travelt? Øksesporene er også her ca. 15 cm lange og nesten rette (fig. 24).
På stevnene er det svært vanskelig å finne verktøyspor. Våre ”moderne” treskjærere vil gjerne bruke mange forskjellige jern
for å utføre dette arbeidet. Har vikingene hatt det?
Vi fant riktignok ett interessant spor på nederste del av akterstevnen. Her var det tilsynelatende brukt en passer til oppmerking. Hvorfor sto streken igjen? Er arbeidet aldri fullført, eller var oppmerkingen feil?
Hva plankene angår, så var det svært vanskelig å finne verktøyspor på de utvendige overflatene. Først etter å ha lett både lenge og vel fant vi noen spor etter høvel/skjøve med ca. 25 mm bredde.
Etter at dette arbeidet var utført gikk turen videre til Kulturhistorisk Museums magasiner for å lete etter verktøy som kunne matche de verktøyspor og arbeidsoppgaver som vi skulle etterligne.
Verktøyet
Våre krav til verktøyet var følgende:
- De skulle matche sporene på Osebergskipet
- De skulle ha en datering nærmest mulig skipets datering
- De skulle helst være funnet i Vestfold
- De skulle være godt bevart
Heldigvis er Norge svært rikt på verktøyfunn fra vikingtiden. Mange av disse er funnet i graver sammen med andre gjenstander. Dette gjør at de kan dateres ganske nøyaktig. Man kunne håpe å finne båtbyggergraver, men gjenstandene gir bare sjelden et klart bilde av personens yrke. Én enkelt grav skiller seg imidlertid ut (fig. 26). Her tyder flere gjenstander på at det er en båtbygger som er stedt til hvile – eller kanskje snarere sendt til Valhall for å fortsette sin karriere. Her er det i hvert fall flere typer verktøy som kan henføres til båtbygging.
Alt verktøy som er brukt til skipet er laget ut fra våre oppmålinger, tegninger og bilder av funn fra vikingtiden (fig. 27 og 28).
Vi vil i en senere artikkel spesielt gjennomgå alle verktøytyper som ble valgt ut til byggingen av rekonstruksjonen.
Detaljene
Detaljene er en annen viktig faktor for å skape en rekonstruksjon hvor helhetsinntrykket blir viktig og hvor byggeprosessen gir ny viten.
De gamle bildene på store glassplater fra utgravningene har vært et svært viktig redskap for oss. Disse bildene har så stor dybde og skarphet at man kan zoome inn på selv små detaljer.
Disse bildene har vi blant annet brukt for å få de små detaljene ved plankenes innløp på stevnene helt riktige. Bildene er blitt forstørret opp i skala 1 : 1. Med disse bildene i hånden har vi kunnet komme svært tett innpå originalen.
Vi har blant annet brukt bildene for å avklare hvordan plankenes innløp på stevnene har vært utformet. Vi oppdaget snart at man nok her har vært litt unøyaktig under oppstillingen av skipet på Vikingskipshuset (fig. 29).
Man har rett og slett forenklet det slik at plankene ikke fikk med den lille opprinnelige avsatsen på kurven (fig. 29). Vi laget derfor et 1 : 1 bilde med utgangspunkt i utgravningsbildene (fig. 30 og 31).
De rombeformete skivene
Denne metoden har vi også brukt i forbindelse med de rombeformete klinkeskivene.
På utgravningsbildene fra 1904 kunne vi se at klinkeskivene i stevnområdet satt utvendig og var rombeformet. Hullene til sømmene var firkantet og ca. 7 mm brede.
Originalskipet på Vikingskipshuset har dessverre ikke mye igjen av denne estetiske detaljen. Under gjenoppbyggingen har man rett og slett bare brukt firkantede skiver (fig. 32). Etter meget grundige studier av utgravningsbildene og video tatt opp inne i skipet fastslo vi hvilke områder av skipet hvor disse rombeformete skivene ble brukt da skipet ble bygget.
Konklusjon
Vi mener selv at vårt arbeid fram til nå har vist at eksperimentell arkeologi ikke bare serverer historie på en underholdende måte, men også medvirker til at det stilles nye spørsmål og tilføyer forskningen ny viten.
Arbeidet er bare halvferdig på det nåværende tidspunkt og vi har allerede funnet flere spennende detaljer ved Osebergskipet som vi vil fortelle om senere.
I tillegg vil det nok dukke opp enda flere ting i forbindelse med rekonstruksjonen av skipet. Osebergskipet er utvilsomt den viktigste kilden til forståelse av vikingenes skipsbygging. Det er en tredimensjonal historiebok hvor vi så langt bare har lest det første kapitelet.
Klikk her å les mere om spanteplassering av Thomas Finderup.
Søk etter mer informasjon
NB! Søket kan ta noe tid da det letes gjennom 12 forskjellige historiske databaser.