Et prosjekt som vårt tar ofte svært overraskende vendinger. Hvem hadde trodd at vikingskipsbyggere har noe å lære av indianere?
Tekst og foto: Einar Chr. Erlingsen
Først relativt sent i vikinghistorien begynte man å feste skipenes ytterhud (skipsplank) med nagler, enten av tre eller jern. Tidligere i historien var andre materialer benyttet: I Osebergskipet ble det brukt strimler av hvalbarder, mens Gokstadskipet ble holdt sammen med vidjesurringer. Vidje er et mykt, seigt rotskudd av tre, i Gokstads tilfelle laget av granrøtter. Og når vi bygger en arkeologisk kopi, så må vi naturligvis også kopiere bruken av vidjer.
Teknikken er forsåvidt kjent, men i vår tid er det ytterst få som besitter kunnskap om hvordan vidjene ble surret, holdbarhet og eventuell preparering. En og annen kurvfletter kanskje, men de opererer i en helt annen skala, uten de store påkjenningene et skip blir utsatt for.
Men noen vet: Indianerne i Alaska og nord i Canada benytter fortsatt vidjer til å feste huden på sine barkkanoer til spantene. Men å oppsøke dem for å lære har hittil bare vært en drøm, våre budsjetter tillater ikke slike ekspedisjoner.
Ikke før nå! For en tid tilbake fikk vår mann på byggeplassen i Sandefjord, Tore Forsberg, besøk av en gammel venn. Denne kom i sin tur sammen med en annen venn, en amerikaner tidligere bosatt i Anchorage, Alaska. Der hadde han kontakter blant indianerne, og lovet å sjekke om de var villige til å dele med seg av sine kunnskaper om vidjebruk.
Svaret kom noen uker senere. Det var positivt. Sammen med svaret fulgte en sjekk på 3.000 amerikanske dollar til dekning av utgifter til reise og opphold. Så nå blir det Alaska-tur på Tore!
