Vikingskipene fra Vestfold

Tre av fire mer eller mindre bevarte skip fra vikingtid i Norge er funnet i Vestfold, med Oseberg and Gokstad som de mest spektakulære av dem alle.

Av Einar Chr. Erlingsen, styreleder for Stiftelsen Oseberg Vikingarv

Vikingskipene dukket ikke opp fra intet, men var resultat av en utvikling gjennom flere tusen år. Likevel hadde vi før 1880 og funnet av Gokstadskipet bare váge forestillinger om hvordan de hadde sett ut. I datidens kunst kan vi se dem fantasifullt gjengitt både som plattgattere og med ”andestjert”.

Det var i Vestfolds rike jord at svarene på hvordan vikingskipene virkelig så ut, skjulte seg. Riktignok hadde man også før utgravningen av Gokstadskipet fått noen antydninger, først og fremst med funnene av Borreskipet (1852) og Tuneskipet (1867). Men det var for lite bevart av begge til at datidens arkeologer kunne trekke særlig bastante konklusjoner. Borreskipet var nærmest helt borte etter at veivesenet hadde brukt haugen det lå i som grustak, og av Tuneskipet var det bare deler av kjølen og noen få bunnplanker bevart.

Først med Gokstad (1880), Klåstad (1893 – utgravd 1970) og Oseberg (1904) fikk man solide kunnskaper. Jeg vil påstå at de tre Vestfoldfunnene alene har bidratt mer til forståelsen av vikingskipenes utseende og konstruksjon enn samtlige andre vikingskipsfunn til sammen.

Vi fikk vite så mye mer også. Spesielt gjelder dette Vestfolds uten sammenligning viktigste tilskudd til arkeologien: Osebergfunnet. Det er ikke mulig å overdrive betydningen av dette funnet; det rangerer på linje med de mest spektakulære funnene i verden. Det er ingen overdrivelse å si at Osebergfunnets betydning for forståelsen av vikingenes liv og verden er sammenlignbart med hva oppdagelsen av Tutankhamons urørte grav noen tiår senere betydde for egyptologien. For første gang fikk vi et innblikk i en gåtefull kvinneverden – knyttet til skip.

Oseberg og Gokstad er kjent for sin prakt og var utvilsomt bygget for å vise seg fram i. Det var plass til stort mannskap, men lite last. Klåstad derimot var ”hverdagssliteren”, bygget for å føre store mengder last med et forholdsvis lite mannskap. De to praktskipene kunne både ros og seiles, Klåstad var nærmest et rent seilskip og var ikke utstyrt for å ros over særlige avstander. De få keipene det var utstyrt med antyder en besetning på 6 – 8, sammenlignet med praktskipenes mannskap på 40 – 50.

Da Oseberg og Gokstad ble gravd ut sto Norge midt i en nasjonsbyggingsprosess. Det var viktig å vise at også vi hadde en stolt og spennende fortid. Derfor var det etter min mening også riktig å hente disse nasjonalikonene til hovedstaden for utstilling der. Like riktig som det var på 1970-tallet ikke  å flytte Klåstadskipet, men la det bli igjen i fylket hvor det ble funnet. Det er grunnen til at Tønsberg og Slottsfjellmuseet som de eneste utenfor Oslo kan vise fram et originalt vikingskip.

Med Klåstadskipet, sammen med blant andre de fem Skuldelevskipene fra Roskilde Fjord (utgravd 1962) fikk man samtidig større forståelse for at det fantes store variasjoner innen fellesbetegnelsen ”vikingskip”, ulike i utseende, størrelse og funksjon, og til dels også i konstruksjon.

Båter i steinalder og bronsealder

Med funnene av skipene fra Vestfold, sammen med andre funn som vi skal komme tilbake til, ble det klart at vikingskipene har røtter langt, langt bakover i vår nordiske historie.

De første skandinaver brukte nok en trestamme hvis de skulle krysse en elv eller et vann. Snart oppdaget de at ferden ble tryggere hvis de surret flere stokker sammen. Dermed oppsto flåten; stødig, men tung og vanskelig å manøvrere.

Neste skritt i den lange utviklingen fant sted da noen kom på å hule ut en trestamme. Dermed oppsto stokkebåten . Den var en revolusjon; både lettere å styre og kunne brukes over lengre distanser. De eldste stokkebåtene vi kjenner i Skandinavia er fra Danmark og ca. 6000 år gamle. I Norge er Sørumsbåten eldst, ca. 2200 år gammel. Men det er ingen grunn til å tro at ikke stokkebåten har en mye eldre historie også her.

Man oppdaget også at ved å la avstivere stå igjen under uthuling av stokken, så ble stabiliteten bedre. Det ble de første ”spanter” og tofter. Og for å øke både sjødyktighet og bæreevne fant man etter hvert ut at det gikk an å feste en bordgang eller to øverst på stokkebåten. Det var de første tilløp til klinkbygging.

På minussiden var stokkebåtene tunge og arbeidskrevende å lage. Løsningen ble å utvikle kanoen. Der beholdt man spanteskjelettet (avstiverne), men erstattet selve trestammen med en ytterhud av bark eller skinn, sydd sammen med sener, lindebast eller vidjer, og f.eks. harpiks som tetningsmiddel. Det er artig å notere seg at begrepene saum og hud er i bruk i tradisjonsbåtbygging den dag i dag, i betydningen nagler og skrogbord. Materialene forandret seg, mens begrepene ble beholdt.

Kanoen inspirerte i neste omgang til tilsvarende klinkerbygde konstruksjoner, laget for lengre reiser over vann. Skinn eller bark ble erstattet av tilhugde planker. Vi finner disse båtene igjen på utallige av bronsealderens helleristninger, ofte med de karakteristiske fremskutte stevnene. Båtene kan ha vært store. Dersom teorien om at hver vertikale strek om bord i en helleristningsbåt representerer én mann (noen mener to), så snakker vi om store, havgående fartøyer med et mannskap på flere dusin. Mer om dette når vi kommer til avsnittet om Illerup Ådal.

Vi er så heldige at vi kjenner til et godt bevart eksemplar av disse helleristningsbåtene, om enn bygget litt senere. Hjortspringbåten er tidfestet til ca. år 300-400 f.Kr., ble oppdaget i en dansk mose (sump) i 1915 og er det eldste bordkledte fartøyet vi kjenner fra vår del av verden. Hele 19 meter lang har Hjortspringbåten antagelig hatt et mannskap på drøyt 20 mann, med padleårer til fremdrift. Forsøk med en moderne kopi har avslørt at trente padlere kan oppnå en toppfart på rundt 8 knop på flatt hav, og 3,5 knop i sjøgang. Da kunne man krysse fra Danmark til Norge på under et døgn.

Fra padling til årer

Så skyter utviklingen igjen fart. Nøyaktig 500 år før Osebergskipet ble bygget på Karmøytraktene i Norge, ble Nydamskipet sjøsatt i Danmark. Igjen står vi overfor en revolusjon; Nydamskipet fra 320 e.Kr. er det eldste rofartøyet vi kjenner  fra Nord-Europa. Padleårene er lagt vekk.

Konstruksjonsmessig begynner vi nå altså å nærme oss det eldste kjente seilskipet fra samme område: Osebergskipet. Nydamskipet er klinkerbygd på en bred kjølplanke som ikke egentlig kan sies å være en kjøl. Bordgangene har integrerte klamper for festing til spantene ved bruk av remser av f.eks. hvalbarder eller vidjer, slik vi kjenner det fra hhv. Oseberg (år 820) og Gokstad (ca. år 900). Først med Klåstad (ca. år 1000) er disse festeanordningene erstattet av nagler i tre og jern).

Nydamskipets stevner reiser seg i en bue, og er formet av ett stykke tre – som på et vikingskip. Det har også i likhet med disse utvendig sideror. Dette for øvrig i kontrast til tidligere båter som Hjortspringbåten, hvor man antar at man har styrt akterut med en padleåre.

Nydamskipet er litt lenger enn Osebergskipet, 23 meter mot Osebergs 21,5. Vi vet at skip som dette har vært i stand til å krysse Skagerrak. I Illerup Ådal utenfor Århus ble det rundt 1950 gjort et fantastisk arkeologisk funn; etterlatenskaper etter en velutstyrt hær på rundt tusen mann som var blitt nedkjempet rundt år 200 e.Kr. Deres eiendeler og utstyr var blitt ofret i myren. I dag er de fleste eksperter enige om at den hæren må ha kommet fra Norge – og mye tyder også på at vestfoldinger var med. Utenfor Larvik ble det for over 100 år siden gjort et gravfunn fra samme tid. Den gravlagtes utstyr var tilnærmet identisk med det som ble funnet i Danmark – men eieren hadde altså sluppet unna massakren og kunnet vende hjem igjen. Deler av utstyret bar for øvrig preg av at han hadde vært i kamp.

Illerup Ådal-funnet er i dag utstilt i Moesgaard Museum rett utenfor Århus, mens Nydamskipet kan beskues på Landesmuseum Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland.

En snartur til England

Neste trinn i utviklingen må vi til England for å finne, nærmere bestemt de flate, forblåste og i tidligere tider så sumpete områdene i East Anglia. Her på den engelske østkysten slo angelsaksere seg ned fra tidlig 400-tall og fremover. I løpet av de neste 200 årene ble de landets dominerende folkegruppe; England = anglenes land. Anglene kom, i likhet med sakserne, fra de områdene som i dag utgjøres av Syd-Slesvig og grenseområdene mellom Danmark, Tyskland og til dels Nederland. Sjøen var deres eneste vei til de britiske øyer, og i dag er vi så heldige at vi vet ganske godt hvordan skipene deres så ut. For også de inngår i en klar, skandinavisk utvikling og tradisjon.

En gang tidlig på 600-tallet ble en angelsaksisk høvding begravd ved stedet som i dag heter Sutton Hoo. Mye tyder på at han het Raedwald, konge over landskapene Norfolk og Suffolk i årene 599 til 624. Han ble på skandinavisk vis lagt i haug, i et gravkammer om bord i sitt skip, og utstyrt med rike gravgaver. Lignende gravfunn fra samme tid både fra Norge (Åker ved Hamar) og Sverige (Uppland, utenfor Uppsala) mer enn antyder at det må ha vært tett kontakt over Nordsjøen.

I denne sammenhengen er det imidlertid skipet som interesserer oss. Selv om nesten alt treverk var forsvunnet da skipet ble gravd ut i 1939, så var avtrykket det etterlot seg i haugen nærmest perfekt bevart. Dermed er det mulig langt på vei å rekonstruere det.

Her skal det bemerkes at et besøk av undertegnede m.fl. til Sutton Hoo tidlig på 2000-tallet sterkt bidro til å inspirere nåtidens vikingskipsbyggerier i Tønsberg. I Sutton Hoo forsto vi hvilken innsikt som kan oppnås gjennom å lage arkeologiske kopier.  Litt morsomt er det også å konstatere at vi slo britene med god margin: Vårt Osebergskip ble sjøsatt i 2012, mens deres Sutton Hoo-skip fortsatt er under bygging.

Det har vært omtrent 27 meter langt og har som vikingskipene hatt spisse stevner. Det var klinkerbygd med ni bordganger, men var uten noen tydelig kjøl. Det var heller ikke tegn til at skipet hadde vært utstyrt med mast.

Det skulle først komme nærmere 200 år senere, med skipet vi i dag kjenner som Osebergskipet.

Om mye peker fra Nydam og Sutton Hoo til Oseberg, så er det likevel fremdeles én avgjørende forskjell: Før Oseberg er det foreløpig ingenting som peker på at fast mast og seil har vært tatt i bruk i vår del av verden. Hvorfor er fortsatt mye av et mysterium. Skandinaviske handelsmenn, leiesoldater og krigere har utvilsomt hatt kontakt med middelhavslandene både før og etter Kristi fødsel. Funn av romerske mynter og sverd fra Illerup Ådal er blant mange vitner om dette. Så hvorfor kom masten så sent til Skandinavia?

Det vet vi rett og slett ikke. Det vi derimot vet er at når det først skjedde, så ga det støtet til ytterligere en revolusjon, denne gangen en som skulle bli lagt merke til fra Asias stepper til det amerikanske kontinentet. Med vikingskipet ble skandinaver i stand til å seile lenger, raskere og dristigere enn noen andre i samtidens verden.

Skipene fra Vestfold

Vikingskipene fra Vestfold er svært forskjellige, og spenner over et tidsrom på nærmere 200 år. Dermed bidrar de til å kaste lys både over ulike typer og utvikling.

Vikinger var heite saker da rester av et skip dukket opp under drenering av et jorde innerst i Klåstadkilen i Tjølling i 1893. Gokstad hadde vakt stor sensasjon da gravhaugen utenfor Sandefjord ble avlurt sine hemmeligheter 13 år før. Skipet var særdeles godt bevart, det samme var mye av det rike gravgodset som Gokstadhøvdingen hadde fått med seg.

I 1893 var Gokstad igjen på alles lepper. Kaptein Magnus Andersen fra Larvik hadde latt bygge sin kopi VIKING og skulle seile det til Amerika. Men først seilte skipet den reneste signingsferden fra havn til havn i Norge.

Grunneieren i Tjølling øynet nok en mulighet til å tjene noen kroner. Han krevde 1500 kroner av myndighetene hvis skipet skulle graves ut og fjernes. Men det lot seg ikke gjøre å reise pengene, viste det seg. I stedet bygget bonden et provisorisk skur over restene, og publikum ble avkrevd inngangspenger. Flere ganger skal det sågar ha vært arrangert lørdagsdans på de gamle skipssidene.

Noen stor butikk ble det ikke for bonden, som etter hvert valgte å dekke til restene igjen. Dermed gikk funnet mer eller mindre i glemmeboken fram til 1970, da det igjen skulle dreneres. Da ble det heldigvis besluttet å foreta en utgraving, for øvrig ledet av arkeolog Arne Emil Christensen, senere professor og samlingsansvarlig på Vikingskipshuset på Bygdøy. Og Stiftelsen Oseberg Vikingarvs konsulent da vår kopi ble bygget i årene 2014-2018.

Klåstadskipet skiller seg markant fra Oseberg og Gokstad. Begge de siste har vært brukt som gravskip for mektige personer, mens Klåstad var resultatet av et forlis. Og mens Gokstad og Oseberg er praktskip, laget for å vise seg fram med et mektig mannskap, så er Klåstad eksempel på en knarr, et frakteskip. Litt uhøytidelig omtaler vi ofte de to første som Lamborghini, det siste som Volvo truck. Men det var skip som Klåstad som bragte folk og husdyr til fjerne destinasjoner som Island, Grønland og til og med Amerika.

Ytterligere ett skip med Vestfold-tilknytning hører med i denne sammenhengen. Under en utvidelse av Vikingeskibsmuseet i Roskilde ble det bokstavelig talt på dørstokken funnet rester av ni skip fra vikingtid/tidlig middelalder. Ett var enormt, hele 36 meter langt, men med en bredde på bare 3,5 meter. Det plasserer typen innenfor gruppen skeide – bygget for rask framrykking og strid.

Da treverket ble analysert viste det seg at det enorme skipet er bygget i Vestfold rundt år 1025. Ikke mange hadde økonomi til å bygge slike skip – men én var kongen selv. Og Snorre forteller at Olav den Hellige bygget sitt kjempeskip Visund (bison) på samme tid Men vi står overfor Visund eller ikke: Også verdens største kjente vikingskip har en tilknytning til Vestfold.

en_GBnb_NO

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.