Som 8-åring ønsket han seg spiker i bursdagsgave. Og han har alltid vært opptatt av historie. Møt Norges mest erfarne vikingskipsbygger, Jan Vogt Knutsen!
Av Einar Chr. Erlingsen
«Jeg føler jo at jeg er kommet på rett hylle,» kommenterer Jan (58) om jobben som byggeleder hos Stiftelsen Oseberg Vikingarv (OVA). Der har han vært ansatt siden 2011, da han ble med på å bygge Osebergkopien «Saga Oseberg». (Sjøsatt 2012). Senere er det blitt Klåstadkopien «Saga Farmann», og nå vokser «Saga Gokstad» fram på beddingen. I tillegg er Jan engasjert som byggeleder for Hardraade vikingskipsforening, som har et vikingskip under bygging på Sundvollen ved Tyrifjorden.
Alltid håndverk
At det var vikingskip som kom til å bli Jans yrkesvei var ikke selvsagt. Men det lå i kortene at det måtte bli noe som involverte håndverk. Hele barndommen drev han med å lage ting; mekket sykler, bygde ola-biler i fleng (inklusive én med motor), hytter i skogen og egen båt.
«Men hvilket yrke skulle jeg velge?» spør Jan. «Det måtte jo bli noe som involverte å arbeide med hendene. Da var det ikke så mye å velge mellom slik jeg så det; murer eller byggmester? At det skulle gå an å leve av å være vikingskipsbygger var ikke noe tema den gangen.»
Skolegangen tok Jan på den lokale Steinerskolen. Der har man noe man kaller Årsoppgave – en oppgave man skal jobbe med gjennom et helt skoleår. Så hvilket tema skulle han velge?
Etter grundige overveielser kom han opp med tre alternativer:
- Å bygge en dampmaskin samt skrive om dens oppfinner James Watt.
- Å skrive om (og delta i) utgravningene i oldtidsbyen Efesos.
- Å skrive om Det hanseatiske kjøpmannsforbundet som vokste fram i Nord-Europa i middelalderen.
Etter å ha konstatert at Tønsberg bibliotek hadde to avsnitt i en bok å tilby om James Watt (dette var før internett), samt at deltagelse i utgravningene i Efesos var forbeholdt studenter, endte han opp med hansatiden.
«Jo mer jeg leste, desto mer engasjert ble jeg. Stoffet tok meg til datidens skandinaviske politikk, til handelsveier og den tyske hansaen og mye, mye mer. Så da jeg fikk tilbud om å jobbe i Stiftelsen Oseberg Vikingarv, som kombinerer håndverk og historie, så falt alle brikkene på plass. Slik sett føler jeg at jeg har vært ekstremt heldig med at jeg har den jobben jeg har.»
Lærdom og dokumentasjon
Det er en jobb hvor han har lært enormt mye; om ulike treslag, hvordan de best kan bearbeides, styrker og svakheter osv. «De første fem årene som vikingskipsbygger lærte jeg like mye om tre og håndverk som i de foregående 25,» sier han.
I OVA forsøker vi etter evne å dokumentere erfaringene, men dessverre ikke alltid godt nok, mener Jan. «Det har med kapasitet og økonomi å gjøre. Ideelt sett skulle vi ha dokumentert mye mer.»
For oss som har hatt gleden av å omgås Jan de siste 14 årene vet vi at han sjelden bruker store ord. Han har en «hands-on» tilnærming til utfordringer, og en egen evne til å beholde fokus og ro. Ikke minst det siste kom godt med under en episode som kunne ha endt riktig, riktig ille.
Benet holdt!
Datoen var 20. juni 2012, og Saga Oseberg skulle sjøsettes i nærvær av Kongen, Dronningen og 20.000 andre. Dagene før var gått med til hektiske forberedelser. Skipet lå klart på beddingen, som kvelden før var blitt smurt med grønnsåpe for at skipet skulle gli lett ut i sjøen.
Hele byen holdt pusten da låsstokkene ble fjernet under Saga Oseberg. Men skipet sto bommende fast! (Det var en varm sommerdag, grønnsåpen hadde tørket og fungerte nærmest som lim).
Det ble hektisk på beddingen, det ble banket og jekket i håp om å få skipet til å rikke på seg. Og så skjedde det plutselig! Dessverre mens Jan hadde den ene foten i en løkke på fortøyningstauet. Han ble trukket med skipet nedover beddingen.
Det kunne ha gått riktig ille, en katastrofe både for Jan og for arrangementet. Heldigvis stoppet skipet før tauet hadde strammet seg fullstendig rundt foten.
Men Kong Harald hadde fått med seg det som skjedde. Da vi møttes til middag i Sjømannsforeningens lokaler samme kveld var det første han sa: «Hvordan gikk det med foten?»
Heldigvis kunne jeg berolige ham med at det hadde gått bra. Likevel hadde hendelsen utvilsomt gått inn på majesteten, for spørsmålet ble gjentatt til daværende fylkesordfører Per-Eivind Johansen da de to møttes igjen to år senere.
Helt til slutt: Hvordan gikk det med 8-åringens ønske om spiker? Det ble oppfylt så til de grader at Jan fortsatt har noen hjemme, 50 år etter!
Dette innlegget er også tilgjengelig på English.
