Hvem var Osebergkvinnene?

Da Oseberghaugen ble utgravd i 1904 forventet arkeologene å finne en mektig manns grav, som på Gokstad 24 år tidligere. Men de fant noe helt annet…

Av Einar Chr. Erlingsen

 I Gokstadhaugen dukket det opp et mektig skip. I det fant man skjelettrestene etter det som utvilsomt hadde vært en viktig høvding.

Ikke derfor så rart at professor Gabriel Gustafson forventet å finne noe tilsvarende i Oseberghaugen. Til hans forbauselse begynte det i stedet å dukke opp typiske «kvinnegjenstander» som veveutstyr, store mengder tekstiler, husgeråd og lignende. Forbauselsen steg ytterligere noen hakk da rester av to skjeletter dukket opp. For mens Gokstadhøvdingen var grovbygd og høyvokst, hadde individene i Oseberghaugen vært ganske små og spedlemmete. Eller som Gustavson til slutt nedskrev i sin utgravningsprotokoll: «Men dette må da være kvinner!?»

Og det var det. Dermed fremsto Oseberg som det betydeligste vikingtidsfunnet gjennom alle tider, men også som et unikt tittehull inn i en kvinneverden man inntil da knapt hadde kunnskaper om overhodet.

De neste spørsmålene ga seg nærmest selv: Hvem i all verden var disse kvinnene? Og hva var det som gjorde at de hadde fått med seg de fantastiske gravgavene? Foruten skip, vogn, telt- og sengeutstyr og mye, mye mer, så som 15 ofrede hester. Hestene alene representerte enorme verdier, det samme gjorde rundt 30 kg med ærfugldun som også ble funnet i skipet.

Dette måtte da være en kongelig begravelse?

Var det «nasjonens mor»?

Her er det nødvendig med et kort blikk i bakspeilet. 1904 var nemlig ikke et hvilket-som-helst år i norsk historie. Det året var det klart for alle at unionen mellom Norge og Sverige sang på siste verset. Så hva kunne vel være bedre egnet som bidrag til å bygge en egen, norsk nasjonalfølelse og stolthet enn en kongelig vikingbegravelse? Men hvem var det haugen skjulte?

Dermed begynte søkingen etter gode kandidater. Historikerne kom opp med et navn som var så fantastisk at man knapt kunne tro det var sant: Haugen skjulte ingen ringere enn dronning Åsa – bestemor til selveste rikssamleren Harald Hårfagre!

Nå skal de sies at vi vet svært lite om dronning Åsa, hun fremkommer først i skriftlige kilder fra 1200-tallet. Vi vet ikke når hun ble født eller når hun døde. Teorien om at hun er den ene av kvinnene i graven baserer seg først og fremst på navnelikheten: Åsa – Ose-berg.

«Mennesket vet lite» - runeinnskrift fra Oseberg.
«Mennesket vet lite» – runeinnskrift fra Oseberg.

Frøyas hjelper?

Det er andre aspekter ved funnet som kanskje kan gi vel så spennende spor til kvinnenes identitet. Flere gjenstander peker mot kult, f.eks. de rikt utskårne dyrehodestolpene. Treskurden på tingelen (det rikt dekorerte trestykket høyt oppe i stevnene) kan sågar inneholde en stilisert avbildning av hovedpersonen i graven: En kvinnefigur utstyrt med skjegg! På bevarte fragmenter av den såkalte Osebergrevlen (billedvev) fremstår en scene hvor kvinner og menn går i prosesjon, kvinnene med kornaks i hendene og mennene med spyd. Sammen med dem er også en vogn avbildet, og oppe i vognen sitter to kvinner.

Nettopp en vogn er interessant, for det fant man også i graven; foruten selve skipet den mest dekorerte gjenstanden i funnet. Treskurden på vognkarmene er ikke så enkel å tolke, men på bakstykket er det utvilsomt gjengitt flere katter. Det kan være et viktig spor. Da må vi ta veien om den romerske historikeren Tacitus, som levde ca. årene 54 – 120 e.Kr. Hans bokverk om germanerne og deres skikker forteller blant annet om prestinner som reiser i en vogn trukket av katter. Det gjør også en skikkelse som vi kjenner fra vår norrøne mytologi: fruktbarhetsgudinnen Frøya. (Som ikke bare var ansvarlig for kjærlighet, men også for seid (magi) og død.

Skjelettdelene fra Oseberg ble hentet opp fra graven på nytt i 2007 og gjenstand for nye undersøkelsen ved Universitetet i Oslo under ledelse av professor Per Holck. Ved hjelp av metoder som man ikke hadde tilgang til første gang de ble undersøkt fremkom spennende, nye ledetråder.

Hva fortalte skjelettene?

For det første: kvinnenes alder. Den yngste har vært rundt 50 år da hun døde, den eldste cirka 80 år. Det har vært en formidabel alder i en tid hvor forventet levealder var drøye 30 år. For samtiden må spesielt den eldste kvinnen ha fremstått som en som «alltid» har levd; hun var gammel da din far første gang så henne, og gammel allerede for din bestefar.

Sarkofagen med restene av de to kvinnene fra Oseberg ble tatt opp igjen for nye undersøkelser. (Foto: Einar Chr. Erlingsen)
Sarkofagen med restene av de to kvinnene fra Oseberg ble tatt opp igjen for nye undersøkelser. (Foto: Einar Chr. Erlingsen)

Halvt kvinne/halvt mann

Allerede i ung alder hadde hun pådratt seg en alvorlig ryggskade som antagelig har gjort at hun har måttet gå tvikroket. En hormonsykdom har medført at hun har produsert store mengder mannlige kjønnshormoner med derav følgende skjeggvekst og grov stemme. Altså: En person som har levde så lenge noen kan huske, halvt mann, halvt kvinne. Og med nære bånd til gudinnen for både kjærlighet og død. Hun må ha fremstått både formidabel og skremmende. Mye peker mot at den eldste kvinnen kan ha vært en volve – en troll- og spåkyndig skikkelse som vi kjenner fra flere sagatekster.

«Portrett» av Osebergkvinnen? Med langt, tydelig skjegg og moderne hårfrisyre. (Foto: Tordis Ødbehr)
«Portrett» av Osebergkvinnen? Med langt, tydelig skjegg og moderne hårfrisyre. (Foto: Tordis Ødbehr)

Det har vært spekulert også rundt en mulig tilknytning til Svartehavsområdet/Iran for den yngste av kvinnene, uten at noe kan fastslås absolutt. DNA-analyser viser at det kan være en slik forbindelse. Problemet er imidlertid at skjelettdelene er kontaminert av DNA fra andre personer som har håndtert delene, før man kjente til DNA.

Det definitive svaret på hvem Oseberghaugen skjulte får vi kanskje aldri. Men de mange mysteriene knyttet til funnet er kanskje nettopp det som gjør det så spennende. Et lite ekstra mysterium helt til slutt: På en bøtte fra funnet er det risset inn «Sigrid eier meg»  med runer. Men hvem var i så fall Sigrid? Hadde hun kanskje gitt bøtten til volven? Et svar finner vi i den eneste andre runeinnskriften fra Oseberg, skåret inn i en trepinne:«Mennesket vet lite».

Det kan vi sikkert skrive under på.

en_GBnb_NO

Dette innlegget er også tilgjengelig på English.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by MonsterInsights