Historien om Klåstadskipet ligner eventyret om Den stygge andungen av H. C. Andersen. Klåstadskipet ble funnet i 1893, men riksantikvar Nic. Nicolyasen syntes ikke det var verdt grave ut, Gokstadskipet og Osebergskipet fikk all oppmerksomhet.
Historien om vikingskipene har handlet mye om langskip, krigstokter, om konger, makt og ære.
Klåstadskipet – derimot – spilte en helt annen rolle. Det var et handelsskip. Det var slike fartøyer som bandt Norge sammen i et veiløst samfunn.
Knarren var «hverdagskipet», datidens «lastebil» som fraktet folk og varer mellom byer og handelsteder. Det var knarren som seilte mellom Norge og utlandet, mellom Island, Grønland og andre oversjøiske besittelser.
Klåstadskipet er nærmere hverdagshistorien, kanskje også tettere på sivilisasjonsutviklingen?
Det var først i 1970 at arkeolog Arne Emil Christensen reiste ned til Klåstadkilen for å undersøke funnstedet uten at han visste hvor mye som var bevart.
Jeg har hørt flere versjoner om utgravningene, den ene er at bonden som eide grunnen tok kontakt med Riksantikvaren. Bonden planla å drenere jorda og fortalte om skipsplankene som lå skjult under bakken. Dreneringen ville medføre at restene ville smuldre på grunn av inntørking.
Den andre versjonen var at Arne Emil Christensen dro ned dit etter eget initiativ for å fotografere restene. Da han fikk se at hele førti prosent av skipet var inntakt, besluttet han å grave det ut.
Skipet ble konservert på Tønsberg gamle gymnas, nærmere bestemt sløydsalen. På den tiden var jeg elev ved skolen, jeg fikk et glimt av vraket ved å smugtitte gjennom dørsprekken. Det startet en livslang interesse for vikingtiden.
Etter hvert havnet Klåstadfunnet på Slottsfjellsmuseet uten at det ble fikk nevneverdig oppmerksomhet. Sikkert var det at skipet levde et liv i skyggen av de mer berømte Oseberg- og Gokstadskipene. Klåstadskipet var den stygge andungen som knapt ble regnet med «i flokken». Men de frivillige i Stiftelsen Oseberg Vikingarv ville det annerledes. Etter at kopien av Saga Oseberg ble sjøsatt i 2012 gikk det ikke lenge før ideen om å bygge en kopi av Klåstadskipet ble lansert. Det ble sjøsatt i 2018 og døpt Saga Farmann.
Saga Farmann egner seg ypperlig til ekspedisjoner, det er solid, kan romme mye utstyr, er lettseilt og trenger lite mannskap. – La oss seile det til Miklagard, det gamle Konstatinopel, dagens Istanbul, foreslo jeg. – La oss gjøre som baglerhøvdingen Reidar Sendemann etter at han rømte Tønsberg.
Som sagt, så gjort. Gode støttespillere stilte raust opp for prosjektet; Sea Drive, Fischer Panda, Eltek, Vestfold fylke, Tom Wilhelmsen stiftelsen, Sparebank 1 Nøtterøy/Tjøme og Terjesen på Teie. Stor takk til dem.
Saga Farmann ble dermed verdens mest avanserte vikingskip stappet full av elektronikk.
En tidlig vårdag la Saga Farmann avsted, via Rhinen og Donau der intet vikingskip hadde ferdes, til Svartehavet, til det legendariske Miklagard (Istanbul) verdensbyen som ga skip og mannskap en fabelaktig mottagelse. Året etter fortsatte ferden rundt i Middelhavet. I Egeerhavet fulgte Saga Farmann i kjølvannet til Odyssevs. Nær Roma havnet hun i en havn fra keisertiden. I Genua lå skipet mellom Columbusmuseet og rådhuset der Marco Polo fortalte sin historie. På samme vis som folkevisen forteller at Hellig Olavs skip seilte gjennom sjø og land gjorde også Saga Farmann det, riktignok på en spesialtruck mellom Canal Midi og Seinen.
Paris ble besøkt, siste gang vestfoldingene var her med et vikingskip var året 885. Det kostet franskmennene dyrt, men denne gang kom vi med vennskap og godhet. Det ble belønnet med kaiplass nær Eiffeltårnet. Stor var også velkomsten i London der skipet seilte under en åpen Tower Bridge.
Da vikingene var her i 1014, ble de ledet av den engelske kongens hærfører, Olav Haraldsson, som rev London Brigde, trolig forløperen til dagens Tower Bridge. Da Hellig Olav vendte hjem med to knarrer var de søkklastet med røvet sølv og gull. Saga Farmann – derimot – kom hjem med andre rikdommer; gode minner fra fire års seilas, i alle havner etterlot skuta nye venner og prosjekter i spe. I Thor Heyerdahls ånd ble skuta seilt av mannskaper fra mange nasjoner, «alminnelige» folk som bød på seg selv. Kan frivilligheten vise til større suksess? Et maritimt sosialdemokratisk prosjekt på tvers av land og folk. Nå ligger Saga Farmann trygt i hjemmehavna, men i dag ligger det en eventyraura rundt skipet. Hvor mange norske vikingskip har seilt Miklagard tur- retur?
Saga Farmann er ikke lenger Den stygge andungen, nå har hun blitt til en svane.
Mange har æren av dette toktet, men et navn stikker seg ut, styreformann Lars Bill. Og ikke før skuta klappet til kai, lovet han nye eventyr. Navigare necesse est.
Eivind Luthen

