Når Saga Farmann ankommer Genova i slutten av april seiler det i eksportens tjeneste. I regi av Norsk Sjømatråd skal skipet ta imot viktige kunder. Serveringen blir – naturligvis – verdens beste bacalao!
Av Eivind Luthen
Det hele startet med et skipbrudd….
Artikkelforfatteren med en av Norges aller eldste handelsvarer; tørrfisk fra Lofoten!
I 1432 forliste den venetianske handelsmannen Pietro Querini i Den engelske kanal. Livbåten førte de overlevende til Røst. Her ble de tatt hånd om av øyboerne og i løpet av vinteren fikk Querini smaken på tørrfisk. (Det var vel mest det det gikk i).
Da Querini returnerte til hjembyen fikk han med seg en ladning tørrfisk. Dette er omtalt som Norges første eksporteventyr. Men allerede på 800-tallet «eksporterte» vikingene tørrfisk til England, Danmark og andre land.
Det er imidlertid ingen tvil om at både på Røst og i Vicentia (nær Venezia) regnes Querini som den italienske tørrfiskens far.
Edel vare henger til tørking på Røst, der eksporteventyret i sin tid startet og holdes levende den dag i dag.
Tørrfisken er laget av skrei eller «skreid» som fisken ble kalt av vikingene. Skreid betyr «fisken som vandrer», underforstått vandrer langt. Og det har skreien gjort, fra Barentshavet til Lofoten, og som foredlet produkt enda lenger; i vår tid globalt, men først og fremst til Italia, Spania, Portugal, Nigeria og Brasil. I århundrer har tørrfisken – i form av bacalao – vært hverdagsmat for millioner.
Det var sol og vind som skapte tørrfisken, og det er sol og vind som brakte Saga Farmann til Genova. Nettopp denne skipstypen var selve arbeidshesten i vikingtid og middelalder, den knyttet Norge til verden og bant vår lange kyst sammen. I dag fungerer Saga Farmann som en ambassadør for maritim historie, men representerer også avansert teknologi. Med sine fire elektriske motorer er Saga Farmann verdens mest moderne vikingskip.
Michelin-mat
Tørrfisk er fremdeles veldig populært i Italia, men nå regnes det som luksusmat. Michelin restauranten «The Cook» i Genova byr blant annet på signaturretten «Stoccafisso Antica Genova e non solo».
Det var nettopp i middelhavslandene tørrfisken ble utviklet til velsmakende bacalao med tomatsaus, oliven, potetskiver, løk og mye annet. Men våre forfedre foretrakk å trekke skiver av skrei i saltet vann. Ofte brukte de også tørrfisken på en enklere måte; de banket løs flak av den, akkurat som potetchips.
Bacala alla Vicentia – som i 2010 ble kåret til italiensk nasjonalrett
Uten tørrfisken som proviant er det vanskelig å forestille seg de lange vikingtoktene. For i tørrfisken hadde vikingene næringsrik mat med ubegrenset datostempling. Det gjorde det mulig å overleve lange reiser til Grønland, Russland, og langt sør i Europa. Sågar til Amerika – 500 år før genoveseren Columbus la ut på ferden vestover. Jeg er fristet til å tro at tørrfisk var en del av provianten også ombord i skipene til Columbus. Tørrfisken kjente han godt til fra sin hjemby som importert vare fra Norge .
Det kan godt være mulig at Klåstadskipet som Saga Farmann er en kopi av, fraktet tørrfisk og annet mellom de forskjellige omlastningshavnene som Kaupang og Hedeby på tusentallet.
Åpnet døra til Europa
Tørrfisk er en real energibombe, som etter tørking består av nærmere 80 prosent protein. Vikingskipene var relativt små og hadde tallrikt mannskap. Å få mat nok til ukelange tokt på havet var en utfordring for våre forfedre. Løsningen var tørrfisk – én kilo tørrfisk blir fem kilo mat når den er vannet ut. Og i motsetning til saltet fisk kan den vannes ut i sjøvann. Dermed kunne vikingene mette en stor besetning med lett og lite plasskrevende forråd av tørrfisk. 50 kilo tørrfisk blir til 250 kilo proteinrik føde, som kom godt med for sterke karer som enten rodde eller trimmet seil under seilaser på havet.
Vikingene produserte langt mer tørrfisk enn det som trengtes for eget bruk. Det var altså tørrfisken som åpnet døren til Europa og det var nordmennene selv som først sto for transporten ut i verden. På 1300-tallet sto tørrfisken for 80 prosent av Norges nasjonale eksport. I den katolske tiden økte etterspørselen etter tørrfisk stort, mye fordi den fungerte som fastemat.
Tørrfisk kommer av det norrøne ordet «stokkfiskr» som betyr stokk. Querini kalte skreien for «stocfisi». Kanskje italienerne hadde et forhold til navnet stocfisi fra før? Stockafix nevnes allerede i kokebøkene til den romerske kokken Marcus Gavius Apicius, som levde i det første århundre etter vår tidsregning. Oppskriftene ble skrevet på latin. Om dette er relatert til skrei, vites ikke, men tanken er nærliggende.
Et hav av tørrfisk tørker på hjell.
Å følge torskens historie er å følge etableringen av nasjonen Norge. Det var inntekten fra torsken, dvs. tørrfisken, som muliggjorde etableringen av kirke, embetsverk og kongemakt. Byggingen av Nidarosdomen, vår nasjonale helligdom, skjedde ved hjelp av salg av tørrfisk. Uten den hadde det knapt bodd mennesker i Nord-Norge. Det var tørrfisken som gjorde Bergen til et av de største handelssentrene i Nord-Europa. Det hører med at tørrfisken i dag har samme status i Norge som parmaskinke har i Italia, og begge produktene er blitt til gjennom godt håndverk og lang tids lufttørking.
2000 års relasjon Italia – Norge
Ukjent for de fleste er at den moderne tørrfiskeksporten ble utviklet av et rederfirma knyttet til Tønsberg, Saga Farmanns hjemmehavn. Den årlige bacalofestivalen i Tønsberg er en av vikingbyens mest populære evenementer.
Å ankre opp i Columbus hjemby Genova byr på noen refleksjoner, det er ikke første gang vikingseilere «møter Columbus». I 1893 seilte Viking, en kopi av Gokstadskipet til Chicago og verdensutstillingen der. Dit kom også en kopi av Columbus´ Santa Maria. Både den og Viking symboliserte oppdagelsen av Amerika.
Forbindelsen Italia-Norge byr på flere eventyr; det var luftskipet til Umberto Nobile som muliggjorde flyvingen over Nordpolen i 1926. Denne ekspedisjon ble ledet av Roald Amundsen. En statue av ham er reist i Tønsberg. Og verdensborgeren Thor Heyerdahl fra Larvik valgte Italia som sitt andre hjemland. I skrivende stund bygges en ny kopi av Gokstadskipet i Tønsberg.
Det er åpenbart at kulturnasjonen Italia virker forløsende på nordmenn med ambisjoner; ofte kunstnere som ville vekk fra den hjemlige steingrunn; Henrik Ibsen, Sigrid Undseth, Henrik Wergeland, Edvard Grieg, Bjørnstjerne Bjørnson, Camilla Collett og Jonas Lie.
Men også vikingene søkte mot Italia, noen ganger for plyndre, andre for å tjene i den romerske hær eller som pilegrimer og korsfarere. En av dem var Erling Skakke, som lot bygge Nordens største og Norges eneste rundkirke i Tønsberg.
Det er kanskje ikke helt tilfeldig at bronseskulpturen av den kapitolinske ulvinne, ursymbolet på Romerriket, finnes i Tønsberg, den eneste i Norden!
At Saga Farmann ankrer opp i Genova føyer seg dermed inn i en lang og fruktbar kontakt mellom Norge og Italia.
Dette innlegget er også tilgjengelig på English.
