Et maritimt handelsnettverk forbandt Konstantinopel med det meste av den kjente verden – og videre. Her er noe av bakgrunnen for vårt skip Saga Farmanns episke reisen i vikingenes kjølvann.
Av Einar Chr. Erlingsen
Byen ved veikrysset, broen som forbinder øst og vest – hvor ofte har vi ikke hørt disse uttrykkene brukt for å beskrive den vidunderlige byen Istanbul? Ingen by er større, ingen har en lengre eller mer dramatisk historie. Og det er til denne historien vi må vende oss for å finne ut mer om de rike handelsforbindelse mellom Skandinavia og vikingenes Miklagard.
Et levende bilde dukker opp: en ung, blond viking, sannsynligvis på slutten av 1000-tallet. Han står på det øvre galleriet på sørsiden, der balustraden sirkler rundt det enorme interiøret i Hagia Sophia, i smeltedigelen kjent for de fleste som Konstantinopel – Konstantins by. Den unge vikingen kjente imidlertid byen i sitt eget språk som Miklagard – «den store byen».
For en åpenbaring det må ha vært for den unge mannen da han først ankom keiserens by! I mer enn to hundre år hadde byen vært legendarisk i hans skandinaviske hjemland; hver kriger som vendte tilbake la til nye historier om storhet, under og herlighet når de prøvde å beskrive hva de hadde sett og opplevd.
Deres egen kultur var basert på treverk; for skip, hus, møbler og kunstgjenstander – nesten alt. På 900-tallet hadde byer så vidt begynt å vokse fram i Skandinavia, og de få som fantes var små og ubetydelige. For en ung mann som ankom «byenes by», måtte det ha vært et kultursjokk uten like. Konstantinopel, med sin million innbyggere, sydet av liv, lyder, lukter, farger og mennesker fra hele den kjente verden. For ikke å nevne den mektige Hagia Sophia – da den største katedralen i kristenheten, med sin enorme kuppel som så ut til å sveve i luften. Det var keiserlige palasser, den enorme Hippodromen hvor hesteløpsteam konkurrerte om rikdom og ære, noen ganger med livet som innsats. Byen var omgitt av digre forsvarsmurer, opptil 12 meter høye, murer som det skulle ta ytterligere 500 år før noen klarte å bryte, og da kun ved introduksjonen av et nytt våpen – kanonen.
Det var til denne byen han kom – Halfdan. Vi vet ikke fra hvilken del av Skandinavia han kom, men navnet hans kan kanskje gi en pekepinn – det betyr bokstavelig talt «halvt dansk».
Halfdan kom helt sikkert ikke til Miklagard alene. Veien var kjent blant skandinavene i århundrer, men det var en lang og farlig rute som krevde stor mannskapsstyrke for å overleve. Farlige situasjoner lurte mange steder langs det mer enn 3000 kilometer lange nettverket av elver, innsjøer og strekninger som måtte krysses over land. I sin tid var dette en trans-europeisk «motorvei» som startet langt nord i Østersjøen og strakte seg gjennom områder som senere skulle bli kjent som Ukraina og Russland, helt ned til Svartehavet.
Men la oss forlate den unge Halfdan en stund. Foreløpig er han godt plassert ved balustraden i Hagia Sophia. Vi finner ham fortsatt der mot slutten av denne historien.
I stedet skal vi konsentrere oss en stund om Halfdans medreisende på denne supermotorveien mellom nord og sør. For å nå sitt mål måtte vikinghandelsmennene (og noen ganger: raiderne) være modige, tålmodige og sterke. Skrevne samtidige kilder avslører hvordan de ofte måtte kjempe mot fiendtlige lokale stammer langs ruten. De måtte også navigere forbi buldrende fossefall og forrædersk myrland før de kunne nå den store byen.
Keiser Konstantin Porfyrogennetos antas å være forfatteren av en beretning om en slik ekspedisjon, skrevet som en del av sønnens utdannelse (944 e.Kr.). Han forteller hvordan en gruppe handelsmenn samlet seg i Kyiv for å reise sammen nedover Dnjepr. De hadde med seg en stor variasjon av handelsvarer, inkludert slaver som skulle selges i Konstantinopel.
De første etappene av reisen ble utført med båter, som førte dem omtrent 45 kilometer nedover elven til Vitichev, hvor de ventet på handelsmenn som ankom fra andre retninger. Deretter fortsatte de videre sør til en strekning med syv svært vanskelige stryk. De tre første ble passert i båtene, men ved det fjerde stryket måtte de gå i land og losse varene:
«Ved denne barrieren går alle til lands med baugen først, og de som er utpekt til å holde vakt går i land for å holde et våkent øye med pechenegene (lokal folkestamme). De øvrige tar med seg varene fra båtene og fører slavene i lenker forbi landstrekningen, seks mil, til de er forbi barrieren. Deretter drar de båtene delvis etter seg, delvis bærer dem på skuldrene, til den andre siden av barrieren. Så setter de båtene på elven igjen, laster om bord bagasjen, går om bord selv og seiler videre.»
Det syvende og siste stryket var det mest beryktede for angrep fra pechenegene. Etter å ha passert denne siste utfordringen, nådde reisende St. Gregorios’ øy midt i elven. Der gikk de i land for å takke for en trygg passasje. Herfra var avstanden relativt kort til «byen over alle byer» og sentrum for handelsnettverket mellom øst og vest – Konstantinopel.
I betydning kunne denne supermotorveien nesten konkurrere med Silkeveien fra øst. Vi skal se at de østlige og nordlige veiene knyttet seg godt sammen og faktisk utfylte hverandre.
En skandinavisk/slavisk dynasti i Kyiv
Vi vet ikke nøyaktig når de første nordboerne begynte å dukke opp i Konstantinopel via denne ruten av innsjøer og elver, men det må ha vært en gang på 800-tallet. Som den ukrainske lærde Nestor skrev tre århundrer senere (1113–1118) i sitt kloster i Kyiv, ble de slaviske stammene enige om å søke ledere blant rus – deres navn for folket som bodde i Skandinavia – for å styre dem: «Vårt land er stort og rikt, men det finnes ingen lov og orden her. Kom og styr over oss.» Ifølge Nestor var dette begynnelsen på de store nasjonene som senere i historien skulle bli Ukraina, Hviterussland, og noe senere også Russland.
Den første skandinaviske herskeren, Rurik, etablerte sitt dynasti i Novgorod i år 862 e.Kr. Han ble etterfulgt av flere generasjoner med slaviske/viking-kongelige herskere. Oleg (norrønt navn: Helge) fulgte etter Rurik og forente Novgorod og Kyiv. Fra da av ble dynastiet kjent under navnet Kyiv-Rus.
I Konstantinopel ble de også snart klar over at en ny makt var i ferd med å reise seg i nord. Allerede hardt presset av muslimske styrker, måtte keiseren nå flytte fokuset til å motstå Olegs styrker da de angrep Konstantinopel i år 907. De brøt ikke gjennom forsvarsmurene, men måtte likevel kjøpes ut med imponerende krigsbytte. En interessant detalj fra fredsavtalen mellom Oleg og keiserne Leo og Alexander: Navnene på sendebudene fra Kyiv-Rus var alle skandinaviske – femti år etter at Rurik grunnla sitt dynasti: Karl, Farulv, Vermund, Hrolleiv og Steinvit. I en annen traktat fem år senere (år 912) ble de fem sendebudene forsterket med ytterligere ti menn: Ingjald, Gunnar, Harald, Karni, Frithleiv, Roar, Agentyr, Trond, Leidulf og Fast.
Etter hvert som tiden gikk, ville den skandinaviske dominansen over den Kyiv-Rus herskende klassen gradvis avta, men aldri bli helt glemt eller forsvinne. Mer enn et århundre etter Olegs angrep på Konstantinopel ville norske konger på flukt finne trygg havn blant slektninger i Kyiv. Ett eksempel: helgenkongen Olav Haraldsson forberedte sitt forsøk på å gjenerobre sin norske trone mens han var i Kyiv. Det gikk ikke bra; han mistet alt, inkludert livet, på slagmarken ved Stiklestad i år 1030. Fra den samme slagmarken dukket en annen potensiell konge opp; Olavs halvbror Harald Hardråde (1015–1066). Bare 15 år gammel rømte Harald til Kyiv etter slaget og ble varmt mottatt av kong Jaroslav (den vise) og hans svenske dronning Ingegjerd. Olavs unge sønn Magnus bodde allerede der under deres beskyttelse. Det var under deres styre at mange av Kyivs mest imponerende byggverk ble bygget; Santa Sophia-kirken, huleklosteret, den gylne porten – alt i et åpenbart forsøk på å speile og kanskje til og med rivalisere Konstantinopel.
Et (nesten) verdensomspennende nettverk
På den tiden hadde Kyiv-Rus lenge vært kristne, og de hadde også blitt svært rike. Supermotorveien ga enorme rikdommer til de som kontrollerte den. Fra nord kom store mengder skinn og pelsverk – noen til og med fra snøhvite isbjørner og derfor, selvfølgelig, ekstremt verdifulle. Levende rovfugler var en annen kostbar vare som ble ettertraktet, spesielt av kongelige og av de muslimske landene lenger sør og øst. Det var narhvaltenner (solgt som enhjørningshorn, for ingen i bysantisk tid ville skjønne forskjellen uansett). De ble malt til pulver og brukt som svært potent medisin.
Fra kysten av Østersjøen kom en annen type luksusvarer som også ble høyt verdsatt av geistlige og adelsmenn: rav. Det var en perfekt vare for handelsmennene; lav vekt, lett å transportere, høy avkastning når den ble solgt. Det samme gjelder for en annen kategori handelsvarer – denne hjalp til med transporten deres. Slaver ville ankomme handelsstedene i nord fra mange land, ofte fanget under vikingtokter. Noen ville tilbringe resten av sine miserable liv i tjeneste for vikingherrene i deres hjemland. Andre ville bli sendt sørover til de enorme østlige slavemarkedene hvor både muslimske og bysantinske handelsmenn ventet ivrig på deres ankomst.
Et nylig funn fra Kyiv kaster lys over en annen del av handelen mellom nord og sør. Tennene fra hvalross kan ikke skilles fra elfenben; faktisk er de elfenben. De ble solgt i store mengder til kongelige domstoler, kirker og klostre, hvor de ble brukt til dekorering av hellige bøker, altere, knivhåndtak osv. En interessant illustrasjon av denne spesielle handelen dukket bokstavelig talt opp i Kyiv i 2007, da en rekke beinfragmenter fra hvalrosskranier ble avdekket. Fragmentene har senere blitt DNA-analysert og bevist å stamme fra Grønland – hvor det var norrøne bosettinger på den tiden. Samtidige arabiske kilder skriver om handel med fiske-tenner; dette kan knapt være noe annet enn hvalrosstenner.
Kyiv-funnet åpner opp for et ganske fantastisk perspektiv på supermotorveien, en som hittil har fått ganske begrenset oppmerksomhet: Den begynte ikke eller sluttet i Skandinavia. Eksotiske nordiske handelsvarer kunne komme til Konstantinopel fra så langt unna som Grønland, kanskje til og med østkysten av Amerika – det sistnevnte i det minste i teorien, siden vikingene også var der. Ta en titt på et verdenskart – det er en imponerende reise!
De fantastiske vikingskipene
Det var en reise – eller rettere sagt en kombinasjon av reiser og seilaser – som ikke ville vært mulig uten vikingenes uovertrufne ferdigheter som skipsbyggere. De begynte å dukke opp på verdensscenen mot slutten av 700-tallet. Angrepet på det engelske klosteret Lindisfarne den 8. juni år 793 anses generelt som starten på vikingtiden.
Etter det var ingen steder trygge. De nye skipene var raske, og de kunne angripe der andre ikke kunne, for eksempel ved å følge elver langt inn i landet til byer som London og Paris. Vikingskipene var langt mer sjødyktige enn andre samtidsfartøy. Det mange ikke tenker på når man snakker om vikingskip, er at det eksisterte flere forskjellige typer, hver designet for sitt spesifikke formål.
Du hadde for eksempel drakkaren. Dette var skipet til havets ulver – krigsskip med lite plass for komfort, beregnet på å bli rodd eller seilt i høy hastighet under angrep.
Det verdensberømte Osebergskipet ble hovedsakelig bygget for å skape ærefrykt blant dem som så det. Det er strømlinjeformet med elegante kurver, nesten skulpturelt i formen. Det bærer også rike, intrikate utskjæringer; et skip for å demonstrere makt og guddommelige forbindelser. Det har lenge vært en oppfatning at Osebergskipet ikke var sjødyktig, kanskje bare bygget for graven. Denne teorien ble effektivt motbevist med erfaringene fra vår kopi, Saga Oseberg. Etter noen forsøk og testing danser det på bølgene som en svane. Selv om det aldri var et skip for å krysse lange strekninger med åpent hav. Det var bygget for å vise seg fram.
Så har du knarren – den type skip som hovedsakelig ble brukt av handelsmenn og oppdagere, et skip for langdistanseseilaser. Vår Saga Farmann er et slikt skip. Hovedformålet ville være å frakte last – ikke mennesker. Mannskapet på en 65 fot lang knarr ville sannsynligvis være begrenset til 6 eller 7 menn; resten av plassen om bord var reservert for last. Mannskapet kunne bare ro det over korte avstander og måtte vente på gunstig vind for sin seilas.
Knarren var «Volvo-trucken» for sin tid. Det var skip av denne typen som ville frakte hvalrosstenner, isbjørnpelser og falker fra de norrøne bosetningene på Grønlands vestkyst. Fra disse to bosetningene ville de sende ut jaktekspedisjoner som gikk mye lenger nord for å søke verdifulle handelsvarer. Og som bevist av den norske utforskeren Helge Ingstad og hans arkeologkone Anne Stine Ingstad, ville de noen ganger til og med besøke og endog bosette seg en stund i det kontinentet vi i dag kjenner som Amerika.
Den robuste knarren var det beste valget av skip for å transportere varer fra Grønland til Skandinavia og videre over Østersjøen til en av inngangsportene til det enorme nettverket av elver og innsjøer som førte videre til Kyiv og Konstantinopel.
Du har sikkert hørt om vikingene som bar båtene sine over land når elvene i øst ble for strie for navigasjon, eller på strekninger der det ikke var forbindelser mellom to vannveier. Dette er utvilsomt sant.
Det er imidlertid svært usannsynlig at skipene det er snakk om ville ha vært noe som Oseberg eller Gokstad. De ville rett og slett ha vært for tunge og klumpete til å bære gjennom ulendt terreng. Mer sannsynlig ville de store skipene ha blitt etterlatt i vikingkontrollerte havner langs Østersjøkysten, som Wolin i dagens Polen, og der blitt byttet ut mot lettere, mindre båter for å bruke på elvene.
Mye av varene havnet selvfølgelig i Konstantinopel, men det var også andre viktige handelsforbindelser langs silkeveiene og andre ruter som forgrener seg mot sør og øst. Ikke alle vikinghandelsmenn – eller noen ganger raidere – hadde Konstantinopel som sin endelige destinasjon. Det var også en tilstrømning nedover elven Volga til Kaspihavet. Handelen mellom skandinavene og araberne må ha vært enorm. Vi kan følge handelen gjennom det enorme antallet arabiske dirham-sølvmynt fra vikingtiden som er oppdaget langs ruten: Over 150 000, hvorav 65 000 i Sverige alene.
Fra Svartehavet og Kaspihavet var det åpen tilgang til fjerne og eksotiske land som Persia, India og Kina. Dette åpnet igjen for noen ganske uventede varer som fulgte handelsrutene nordover:
Da Gokstad-haugen like utenfor Sandefjord ble gravd ut i 1880, ble den ledende arkeologen Nicolay Nicolaysen mer enn litt overrasket da restene av to voksne påfugler ble avdekket! Det er allment kjent at påfugler hadde stor status for sine stort sett kongelige eiere, men hvordan i all verden hadde de funnet veien til Norge rundt år 900? Den eneste mulige forklaringen, selvfølgelig: langs supermotorveien – veien til rikdom.
En sensasjonell oppdagelse
Gokstad-påfuglene var på ingen måte det eneste eksemplet på luksusvarer som reiste den andre veien – fra sør til nord. Som vi alle vet: en vei kan bli reist i begge retninger. Etter å ha solgt varene sine i Konstantinopel eller andre steder, ville vikinghandelsmennene fylle opp med varer de visste ville gi god pris i sine egne land; alle slags luksusvarer, silke og andre kostbare materialer, glass og krydder.
Noe av det havnet bare fem kilometer fra der jeg skriver dette kapitlet. Det er et mytisk landskap omgitt av legender og mysterier; Slagendalen like utenfor Norges eldste by, Tønsberg.
I løpet av de siste 1200 årene har landskapet i dalen vært dominert av en enorm menneskeskapt haug. Dens opprinnelige hensikt var lenge glemt, omgitt av legender og myter, og ikke så lite frykt. Det var ikke før i år 1903 at den daværende grunneieren Oscar Rom begynte å grave i den. En gul, illeluktende væske begynte snart å sive ut, noe som så ut til å bekrefte ryktene om at ofre for den fryktede Svartedauden ble gravlagt i haugen.
Men Rom fortsatte stedig å grave, og ble snart belønnet. Opp fra den stinkende søla kom et stykke velbevart eiketre rikt dekorert med intrikate utskjæringer, ulikt noe han hadde sett før. Han visste at han var inne på noe stort.
Dagen etter tok han stykket med seg på toget til Oslo (den gang: Christiania). Han insisterte på å se Norges ledende ekspert på arkeologi, professor Gabriel Gustafson. Som igjen var litt motvillig til å la ham komme inn på kontoret sitt. Han var lei av alle som kom for å vise ham påståtte sensasjonelle funn. Dessuten var det hans 50-års fødselsdag, så han ønsket å komme seg hjem til familien så snart som mulig.
Få arkeologer kan ha mottatt en mer spektakulær bursdagsgave enn det Oscar Rom bragte professor Gustafson den dagen. Osebergfunnet kan lett forsvare sin plass på topp ti-listen over det forrige århundrets viktigste arkeologiske funn. Innholdet var bemerkelsesverdig godt bevart. Dette var et resultat av at haugen først hadde blitt dekket med leire, og deretter med torv. Resultatet var en nesten lufttett haug, som en hermetisk lukket boks.
Haugen hadde blitt plyndret i løpet av en generasjon eller to etter at den ble konstruert i år 834. Eventuelle gjenstander av edelt metall som kan ha vært i graven opprinnelig, var derfor ikke lenger der. Men det som fortsatt gjensto, ble en verdenssensasjon da det ble avdekket under utgravningene som fant sted sommeren 1904.
Først og fremst var det selvfølgelig skipet. Det var 21,5 meter langt med plass til 28 roere og et mannskap på ytterligere 20. Vekten av haugen hadde presset og vridd skipet nesten flatt, men det bemerkelsesverdige var: Nesten alle skipsdelene var vidunderlig bevart. Omtrent 95 prosent av skipet kunne identifiseres og brukes senere under rekonstruksjonen.
Men denne gangen er det ikke skipet som er av størst interesse for oss. Det er gravkammeret og de to beboerne.
To mystiske kvinner – og silke
De to skjelettene hadde vært grovt mishandlet av gravrøverne, som hadde dratt restene inn i passasjen som ble brukt under innbruddet. Røverne hadde deretter brutt opp åtte eller ni solide eikekister, alle låst, og kanskje der hvor gull eller andre verdifulle gjenstander hadde vært oppbevart. Men i det ganske så dystre og mørke miljøet i graven hadde de oversett én kiste. Innholdet hadde direkte relevans til forbindelsene mellom vikingverdenen og det bysantinske imperiet, så vi vil komme tilbake til det senere.
En annen, ganske uventet, forbindelse dukket opp mer enn hundre år etter utgravningene i 1904. Det hadde å gjøre med de to personene som befant seg i graven. Så hvem var de?
1904 var en tid for store politiske endringer i Norge. Vikingene var mer ettertraktet enn noensinne i nyere historie – og de hadde kommet akkurat i tide. Landet trengte helter da det var på randen av å løsrive seg fra den tvungne unionen med Sverige fra 1814. Før 1814 hadde landet vært mer eller mindre en koloni under Danmark i 400 år. I navnet nasjonsbygging trengte Norge desperat å demonstrere at landet også hadde en storartet fortid.
Vikingene kunne tilby det. Så professor Gustafsons arkeologteam forventet selvfølgelig å finne mer eller mindre det samme som deres kolleger hadde funnet nesten 25 år tidligere da Gokstad-haugen ble gravd ut i 1880: Et stort skip fullt utstyrt for etterlivet for en mektig vikinghøvding.
De kunne ikke ha tatt mer feil. Som professor Gustafson uforstående noterte i sin utgravningsdagbok etter å ha studert de sprø menneskelige restene enda en gang: «Men dette må være kvinner?» Og det var de vitterlig.
Så hvem var de? Med tanke på Norges store vekt på en stolt historie (båndene med Sverige ble endelig brutt allerede neste sommer – i 1905) var det viktig å gi kvinnene en mektig identitet. Så hva kunne vel være bedre enn om den ene var Åsa (som forklarer Osa-prefikset i det lokale stedsnavnet) mens Åsa også tilfeldigvis var navnet på bestemoren til kong Harald Hårfagre (født rundt 850, død 931/932). Dette var kongen som angivelig skulle ha forent Norge til ett rike, så hva kunne være bedre enn å finne hans bestemor?
Og dette trodde vi fram til 1990-årene. Noen ganger var oddsen for å være Åsa hos den eldste kvinnen, noen ganger hos den yngre. Det var ikke så viktig.
Men det ville bli viktig. I 1990-årene forbedret teknologiene for datering av arkeologisk materiale seg enormt. Nye prøver ble tatt, inkludert fra gravkammeret. De ga eksakt datering: Osebergskipet ble bygget i år 820 og plassert i haugen høsten år 834. Ingen av kvinnene passet inn i det lille vi visste om dronning Åsa.
Så i 2007 bestemte lokale arkeologiske myndigheter seg for å grave opp aluminiumkisten som inneholdt de menneskelige restene. Disse hadde blitt gjenbegravet i 1948, og nå var det en voksende bekymring for at kisten kanskje ikke var helt vanntett.
Det var redning i høy tid. Om noen få år ville skjelettrestene ha blitt fullstendig nedbrutt. I stedet kunne de nå analyseres å nyttp ved hjelp av moderne metoder og teknikker. Resultatene var noen ganske viktige funn – så vel som noen ganske overraskende.
Kanskje de mest fantastiske fakta var alderen til kvinnene. Den yngre var rundt femti år gammel da hun døde – den eldre kvinnen var sannsynligvis rundt åtti. Dette alene ville ha gjort henne til en svært spesiell person i et samfunn der gjennomsnittlig levealder knapt var mer enn 30 år!
Begge kvinnene var omtrent 153 cm høye, og bedømt etter kostholdet deres hadde de tilhørt overklassen i vikingsamfunnet. Det ble også oppdaget at den eldre kvinnen hadde lidd av kreft i nedre del av magen. På et tidspunkt i løpet av ungdommen hadde hun hatt en alvorlig ryggskade, som nesten sikkert tvang henne til å gå med en sterk krumning i ryggen resten av livet. Legg til dette en hormonforstyrrelse som gjorde at kroppen hennes produserte store mengder mannlige hormoner. Med andre ord: hun ville sannsynligvis ha hatt en dyp stemme og kan godt ha hatt skjegg!
Så vanskelig som det er, prøv å forestille deg en kort (og mest sannsynlig tykk) gammel kvinne som var permanent bøyd over og snakket med en dyp stemme og bar på et fullt skjegg. Hun hadde levd «evig», hun var både mann og kvinne. For sine samtidige må hun ha virket som en ganske spesiell person!
Restene av den yngre kvinnen skjulte også en overraskelse. DNA-analyser avdekket forbindelser til området rundt Svartehavet! Dessverre var restene blitt kontaminert med fremmed DNA fra tidligere håndteringer, så det er for øyeblikket ikke mulig å være mer spesifikk om hennes opprinnelse.
Men Osebergfunnet holdt også andre «bysantinske» hemmeligheter. Så la oss se hva som var inni den niende eikekisten, den som gravrøverne overså. Vi kan nesten føle spenningen og forventningen blant tilskuerne når den låste kisten ble brutt opp. Så kom skuffelsen: kisten inneholdt ikke annet enn sy utstyr og rester av stoff!
Men vent – perfekt bevart stoff fra 900-tallet, strålende i farger? Hvor ofte finner man det? I sannhet: veldig sjelden. Det mannlige utgravningsteamet viste imidlertid bare begrenset interesse for disse og de hundrevis av andre tekstilene som ble oppdaget ved Oseberg. Heldigvis jobbet Sofie Krafft som konservator og illustratør under utgravningen. Under arbeidet med å bevare flere typer tekstiler, la hun dem i et vannbad. Da så hun hvordan de opprinnelige fargene dukket opp, og tegnet så mange som tiden tillot – noe som dessverre ikke var nok.
Det var først i vår tid at ny, målrettet forskning på Oseberg-tekstilene har blitt gjennomført. Professor Marianne Vedeler ved Museum for kulturhistorie/Universitetet i Oslo har avslørt at mye av silken og brokaden fra Oseberg stammer fra Konstantinopel. De hadde fulgt veien til rikdom – i motsatt retning. Og nå tas også Kunstig Intelligens i bruk for om mulig å rekonstruere tekstilene. (Se egen artikkel).
Væringer og den væringegarden
Det var enda en «vare» som fulgte veien til rikdom fra nord til sør i flere hundre år: menn, nemlig krigere. De kom for å søke sin lykke som medlemmer av keiserens livgarde, den såkalte væringegarden. Vi vet ikke når de første skandinaviske leiesoldatene ankom den store byen, men det finnes en beretning fra år 839 som omhandler svenske sendebud til det keiserlige hoffet.
Så det er en rimelig gjetning at de første skandinaviske rekruttene meldte seg en gang rundt midten av 800-tallet. I begynnelsen ville de sannsynligvis ankomme i små grupper, men fra den andre delen av 900-tallet ble skandinaviske leiesoldater systematisk rekruttert. De hadde et rykte for ubarmhjertighet og stort mot. Sett med keiserens øyne, hadde de også en annen stor kvalitet: de hadde ingen forpliktelser eller bånd til noen av fraksjonene som nesten konstant kjempet om innflytelse og makt rundt det keiserlige hoffet. Væringene kunne stoles på – eller i det minste mer enn andre.
For unge eventyrlystne skandinaver representerte livvakttjenesten en fantastisk mulighet. Hver av dem kunne tjene inntil 44 gullmynter pr. år, et stort beløp. De kunne også kreve en andel av krigsbyttet etter et slag eller en erobring. Og vikingene hadde forhandlet fram en ganske lukrativ avtale: hver gang en keiser døde, hadde livvakten tre dager til å gå gjennom hans personlige eiendeler og ta med seg så mye de kunne bære som bytte.
Vi har allerede møtt Harald Hardråde (1015–1066) i Kyiv. Han skulle bli den mest kjente blant alle vikingene som tjenestegjorde under den bysantinske keiseren. Han ble senere konge av Norge og kom veldig nær å bli erobrer av England.
Etter å ha overlevd et slag i Norge (år 1030) fulgte han veien til rikdom og stoppet ikke før han ankom Jaroslav den vises hoff i Kyiv, hvor han ble varmt mottatt. Etter å ha blitt helbredet for sårene sine, gikk Harald med på å arbeide i Jaroslavs tjeneste som kommandant for livvakten, og vant ære og gods under flere militære ekspedisjoner mot Jaroslavs fiender.
Jaroslav hadde en datter ved navn Elisaveta (Elisabeth). Harald ba om hennes hånd i ekteskap, men Jaroslav ville ikke gi henne til en mann med få utsikter til å bli hersker en dag. Men han avviste ikke Harald helt:
“Så langt er du en mann uten land. Men hvis du lykkes, som jeg forventer at du vil, vil jeg ikke nekte deg i fremtiden,” sa han.
Så den kommende norske kongen fikk beskjeden: Hvis han ønsket å gifte seg med Elisavetas, burde han dra ut i verden og skaffe seg en formue og et navn. Og det var nettopp det han gjorde, mer enn hva hans fremtidige svigerfar kunne forvente.
Harald meldte seg inn i væringgarden i Konstantinopel og ble først en sjøkommandant, senere en av de høyest rangerte livvaktene. Han ledet en rekke vellykkede ekspedisjoner rundt Middelhavet, samtidig som han samlet enorme skatter av mynter, gull, silke og andre verdifulle gjenstander. Da han til slutt kom tilbake til Norge, ble det sagt at aldri før hadde så mye rikdom nådd de nordiske landene.
Før vi forlater Harald Hardråde, la oss dvele litt ved en historie som er fortalt i sagaene. Han hadde fått konflikt med den beryktede keiserinne Zoë (ca. 978–1050), den virkelige herskeren av det bysantinske imperiet på den tiden. Hun var definitivt ikke en man ville ha som fiende, så Harald bestemte at det var på tide å dra. Men han hadde et problem: skipet hans var ankret opp innenfor den massive jernkjeden som stengte av havneområdet Det gylne horn under urolige tider. Haralds skip traff kjeden under kraftfull roing, så befalte han alle om bord å løpe akterover, slik at baugen løftet seg over kjeden. Så løp hele mannskapet til baugen, og vippet skipet over hindringen og ned i vannet i Bosporos.
Det skal være usagt om historien er sann eller ikke, men lenken over Det gylne horn er i hvert fall en historisk realitet. Deler av den kan sees på Istanbuls sjøfartsmuseum den dag i dag.
Etter å ha kommet ut av havnen satte Harald raskt kursen mot Ellipaltar, hvor elven Dnjepr munner ut i Svartehavet. Derfra fortsatte de mot sin neste destinasjon, Kyiv. Og i god Askeladden-tradisjon fikk Harald selvfølgelig tillatelse til å gifte seg med Elisaveta – som under navnet Ellisiv ble dronning av Norge. Hennes portrett kan fortsatt sees i et veggmaleri i Kyivs Santa Sophia-katedral.
I historiens tåke
Vikinger har et rykte for å ha vært ganske voldelige i sine angrep, og sikkert med rette. Men husk, deres tid var preget av vold, og det er vanskelig å se at de skilte seg dramatisk fra mange av sine samtidige. Så i Oseberg Vikingarv har vi heller fokusert på to andre aspekter av vikingsamfunnet: som handelsmenn og oppdagere. Så la oss for en kort stund dykke enda dypere inn i historiens tåke og se hva vi kan finne. La oss dra til Troja!
Vi kjenner alle historien, opprinnelig fortalt av Homer (ca. 800 f.Kr.), og deretter dramaet rundt den tyske arkeologen Heinrich Schliemanns oppdagelse ved Hissarlik-haugen ved Küçük Menderes-elva nær munningen av Dardanellene. I dag er stedet generelt anerkjent som der den legendariske byen Troja en gang lå. Men interessant nok er det også der «faren til den skandinaviske historieskrivingen», Snorre Sturlason (1178-1241), plasserer opprinnelsen til den norrøne gudeverdenen. I sin Edda – en lærebok i kunsten å skrive poesi, men også i norrøn mytologi – skriver han at de norrøne gudene opprinnelig var menn og fyrster fra Troja som hadde vandret nordover til de nådde den gamle svenske byen Sigtuna, og der grunnla de et dynasti av gudekonger, med Odin (Wotan) som den mest fremtredende blant dem.
Det er interessant å merke seg at Snorre ikke er den eneste forfatteren som peker på Troja som opprinnelsen til et stort dynasti. Den romerske poeten Vergil (70-14 f.Kr.) lar sin mytiske helt Aeneas flykte fra det brennende Troja, for til slutt å slå seg ned i det som skulle bli en mektig by: Roma.
Hvordan det enn måtte være, det er på tide å vende tilbake til unge Halfdan der vi forlot ham da vi startet på denne reisen gjennom fjerne land, fakta og myter. Han står fortsatt ved balustraden i Hagia Sofia – og han kjeder seg voldsomt. Gudstjenesten under ham har pågått i flere timer. Til å begynne med likte han sangen og musikken som gjallet under den store kuppelen; det var som om hele katedralen ble forvandlet til et enormt instrument. Men gudstjenesten så ut til å pågå i det uendelige, og selvfølgelig på et språk Halfdan ikke forsto særlig mye av. Likevel våget han ikke å forlate stedet før gudstjenesten var over, hans overordnede i keiserens livvakt – en skandinav som ham selv – hadde gjort det veldig klart.
Så hva gjorde Halfdan? Han så forsiktig over skulderen før han trakk ut sin korte, skarpe kniv. Og med runebokstaver risset han inn i den rene marmor en kort melding som mange ungdommer hadde skrevet både før ham og etter ham: Halfdan var her. Noen få andre runeinskripsjoner har også blitt oppdaget i Hagia Sofia, samt noen tegninger av vikingskip. Så Halfdan var utvilsomt der – som vi fortsatt kan bevitne, mer enn tusen år senere.
Dette innlegget er også tilgjengelig på English.
