Ny spalte: månedens viking
Uten frivillige ville vi aldri ha vært der vi er i dag; godt i gang med å bygge Vestfold som vikingdestinasjon. Det er omkring 400 frivillige i vår organisasjon i Sandefjord og Tønsberg; i båtlagene, byggelag, kiosk, tekstilgruppe, vikinglag, guider og styre. Sammen nedlegger de et enormt arbeid. Vi har frivillige i alle aldre, og med svært variert bakgrunn. I Oseberg Vikingarv har vi bruk for de fleste – og plass til flere.
Gjennom vår nye spalte ønsker vi å fokusere på de frivillige og deres innsats. Først ute er «poteten» vår; Unni Ottosen.
Unni (73) er tøffere enn de fleste, og takker sjelden nei til en utfordring. Hun guider, ror, seiler, jobber i kiosk og vever seil – for å nevne noe.
Av Einar Chr. Erlingsen
Det var kaldt og hustrig i været, og Saga Oseberg skulle sertifiseres av en sjøfartsinspektør. Krengeprøven foregikk ved kai og gikk greit. Så var det ut på fjorden for å gjennomføre «mann-overbord-manøver». Plutselig lød et plask, men denne gangen var det «kvinne overbord». Øvelsen gikk forøvrig som smurt, Unni sto på dekk igjen i løpet av et par korte, men kalde minutter.
Andre ganger kan hun påtreffes midtskips, hvor hun har ansvar for tauverket og for å formidle ordre fra høvedsmannen til fordekket. Og med ettårig guideutdannelse fra Universitetet i Sør-Øst Norge med tema vikingtid er Unni en både kunnskapsrik og ofte benyttet formidler. Senest i sommer holdt hun foredrag om bord på et cruiseskip på tokt rundt de britiske øyer.
Arven etter oldefar. Vikingtid har hun vært fascinert av siden barnsben, hennes særoppgave fra ungdomsskolen dreide seg nettopp om det. Og så tror hun at hun er arvelig belastet: «Min oldefar, Kristian Arnt Olsen, var med på å grave ut Osebergskipet i 1904. Det er jeg aldri så lite stolt av,» kommenterer Unni.
Likevel det er andre ting som kanskje motiverer Unni enda mer enn oldefars innsats. «Jeg synes det er veldig fascinerende å være del av en organisasjon som har så stor «paraply». Under den er det nær sagt plass til alle. Alle kan noe som vi har bruk for. Jeg fikk æren av å være gudmor for Saga Farmann. Da sa jeg noe som jeg gjerne gjentar: at jeg står her som én av stor gjeng av frivillige. Å gjenskape vikingarven er så definitivt et teamarbeid.»
Tas på alvor. Unni fortsetter: «Oseberg Vikingarv ble startet av en gjeng amatører, men gjennom seriøs innsats over lang tid har vi opparbeidet en posisjon som kompetansesenter. Vi blir hørt og respektert i de etablerte forskningsmiljøene. Vi blir spurt og rådført. Det er i seg selv særdeles motiverende.»
Unni er en etterspurt foredragsholder, og forteller gjerne om kvinneroller i vikingtiden. Ett prosjekt ligger henne litt ekstra på hjertet: Seilet. Hun var en av fire som vevde det 80 kvm. store seilet til Saga Oseberg, og den eneste som har vært med på både produksjonen og bruken. «Å seile et vikingskip er utrolig morsomt, og noe helt spesielt. Skipet er så sjødyktig, rent ut sagt fantastisk», sier hun.
