Brikkebåndene fra Oseberg 

De mange brikkebåndene er unik og lite kjent del av det rike Osebergfunnet. De har sovet sin tornerosesøvn i falmet tilstand i magasinene på Vikingskipshuset i Oslo, inntil forfatteren bokstavelig talt har bragt dem fram i lyset igjen.

Av Bente P. Skogsaas

Brikkevev er et eldgammelt tekstilhåndverk som har blitt praktisert i mange andre deler av verden før Norge. De første båndene i Norge er funnet med den aller enkleste teknikken fra ca. 150 e.Kr. (som kantene i figur 1). De fungerte som oppsettings-, jare- og sluttkanter til større tekstiler på oppstadvev. Etter hvert ble båndene så kompliserte i mønstring og teknikk at de ble vevd separat. Gode eksempler er bånd fra folkevandringstid (ca. 500 – 650 e.Kr.): Fra Evebø (figur 1) og Snartemo V (figur 2).

Det er ikke gjort noen funn fra perioden mellom folkevandring og vendeltid før det aller første fra vikingtid (793 – 1050): Kaupangbåndet fra 800 e.Kr. Kaupangbåndet er funnet montert i overkanten på en selekjole og er et av svært få bånd fra vikingtid som beviselig har vært montert på et plagg (figur 3).

Fra samme tid, bare noen timer på hesteryggen unna har det de mest spesialiserte og innovative veverne holdt til på Oseberg. Funnet etter dette vevfellesskapet med omtrentlig 60 brikkevevfragmenter katalogisert under 48 nummere, var ganske sikkert uslåelig både i sin samtid, men også i ettertid: Uslåelig fordi det er med så mange og avanserte teknikker, motiver og garnmateriale. Ingen andre vikingtidsfunn har overgått dette mangfoldige funnet. Utgravningsleder professor Gabriel Gustafsson forsto tidlig at tekstilfunnet var unikt. I inngangen til selve gravkammeret lå et delvis ferdig vevd brikkebånd tredd med 52 brikker (figur 4).  

Et godt eksempel på at han forsto hvor unikt funnet var, er at han i august 1904 tegnet hvordan brikkene var tredd – før de ble løftet opp fra utgravningsstedet. Hver brikke er dokumentert i en tegning der det kommer frem antall tråder i brikken, i hvilket hull de var tredd og fra hvilken side (figur 5).

Det var med stor ydmykhet og andakt jeg 118 år senere kunne studere både det halvferdige båndet og et tilsvarende bånd montert inn i et av billedvevfragmentene. Med et dypdykk i tegningen, det halvferdige båndet og båndet i billedvevfragment 13B2 «Skjoldborg» endte jeg opp med rekonstruksjonen i figur 6 (Skogsaas 2022).

 

Hva har de brikkevevde båndene vært brukt som?

Brikkevevde bånd på klær var først og fremst dekor, men det at du den gangen hadde plagg med brikkevevde bånd viste også at du hørte til et høyere samfunnslag. Båndene i figur 1, 2 og 3 har vært funnet på plagg, men ingen av båndene fra Oseberg er funnet montert på klær. Det betyr ikke at de ikke har vært det, men vi har ingen bevis. Svært, svært få bånd fra vikingtid er generelt funnet på klær i Skandinavia. Omtrent halvparten av Osebergbåndene er montert inn i billedvevfragmentene. Båndet i figur 6 har vært montert nederst i billedvevfragmentet som har fått navnet «Skjoldborg» (figur 7).

 

Teknikkene

Brikkevev er som ved alle andre former for vevde tekstiler laget med renning og innslag. I brikkevev er to, tre eller fire renningstråder tredd i hull i en brikke som i figur 8. Bredden på båndet er ut fra antall brikker. Båndene fra Oseberg er alt mellom 0,5 cm. til 5 – 6 cm. brede. Et enkelt bånd kan lages ved å dreie brikkene enten fremover eller bakover med et innslag mellom hver dreining. MEN ved brikkevev er mulighetene nærmest uendelige ut fra fargevalg, måtene brikkene blir tredd på, måtene brikkene kan dreies på og hvordan innslagene legges inn. Du kan finne mer info om de avanserte vevteknikkene fra Osebergfunnet under https://www.facebook.com/bente.skogsaas.

 

Motivene og garnet

Det er den store variasjonen av teknikker sammen med mangfoldet av mønstringer og bruk av supertynt garn i ull, plantemateriale og silke som gjør funnet så unikt. Ullgarnet er i mine rekonstruksjoner spunnet av ull fra gammelnorsk spæl, en sauerase med gener fra sau i vikingtid. Silketråd er mest mulig noe som vikingene tok med hjem fra mange av sine reiser i sørøstlige deler av Europa (Vedeler 2014). Ullgarnet er svært tynt: Det varierer mellom 20/2 (950m/100 gr.) og 28/2 (1400m/100gr.). Det er de røde fargene som er best synlige i dag, men det har også vært gulaktige, grålige og brunlige fargetoner i ulike nyanser. Blåfarger og grønnfarger er ikke entydig til stede i dag. I mine rekonstruksjoner har jeg brukt et større fargespekter enn hva vi kan bevise, da det ikke er gjort noen kjemiske analyser.

Interessant er det å oppdage underveis i arbeidet med rekonstruksjonene hvordan vevernes sans for estetikk også innebar å veve bånd med garn i forskjellige tykkelser og grader av tvinn.

Figur 14. Oseberg 34D er som et dikt med åtte vers og ti refreng. Det er vevd med plantemateriale i bakgrunnen og motivene i ull og silke.

 

Referanser

Nockert, Margareta og Arne Emil Christensen:
Osebergfunnet. Bind IV. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. (2006).

Skogsaas, Bente: 
Oseberg 34D. Rekonstruksjon og hvordan veve trinn for trinn. Oslo: Kolofon Forlag. (2019).
Oseberg 9 brikkevevde bånd. Rekonstruksjon og hvordan veve trinn for trinn. Oslo: Kolofon Forlag. (2020).
«A Tablet Woven Band from the Oseberg Grave: Interpretation of Motif and Tecknique». EXARC Journal. ( 2022/3).

Vedeler, Marianne
2014     Silk for the Vikings. Ancient Textiles Series, Oxbow Books.( 2014).

 

 

 

Dette innlegget er også tilgjengelig på English.